Mitt første møte med en healer.

Jeg var seks år gammel da jeg mistet pappaen min (i 1999), men likevel har jeg alltid følt at han var der med meg. En standard replikk man alltid får høre når noen dør er at “de alltid er med deg”, og akkurat det tror jeg helt og fullt på. Det var vell rundt fem år etterpå at jeg mistet pappa at jeg kunne kjenne hans “energi” rundt meg, som om han var der med meg i samme rom, like ved siden av meg. En følelse som egentlig er veldig vanskelig å beskrive. 

I den alderen jeg da var i ble jeg veldig redd av dette, og det at jeg hadde rom i “den mørke kjelleren” gjorde det ikke noe bedre når det kom til akkurat dette. Det var en periode der visst jeg ikke sovnet før midnatt, så var han til stede der frem til kl 03, og det var faktisk sykt ekkelt. Det skjedde også ett par småting som satt meg litt ut, og hele greia endte egentlig med at jeg skvatt noen tårer og ba han om å forlate meg fordi jeg ble så redd, og vet dere? Det sluttet der.

For 2,5 år siden (i 2015) døde også broren min, en tid som var helt forferdelig noe det enda er. Jeg husker hvor tom jeg ble og hvor meningsløst alt var. Etter at ting roet seg litt ned og alt med begravelse og slike ting var ferdig, fikk jeg sakte men sikkert en følelse om at han også var “her”. Jeg har en greie med at jeg prater veldig mye til meg selv, men nå prater jeg også til han, også ler jeg litt, eller gråter litt. hehe! Men det er nå spesielt det siste året at jeg føler jeg får en skikkelig kommunikasjon, og på en måte en følelse av hans “nærhet / tilstedeværelse”. 

For noen uker siden ble jeg liggende våken litt i sengen og tenke på alt mulig mens “fuck that shit” listen min på spotify stod spillende på. Dette høres kanskje rart ut men av og til synes jeg det er skikkelig godt å høre på triste sanger og bare la meg være litt trist og lei meg der og da, og bare kjenne på disse følelsene. Plutselig var det som om broren min kom inn døren, og var der med meg. Det var en blanding av en ubehagelig med god følelse som gjorde meg helt rar i kroppen, som om han bokstavelig talt hadde stått opp fra de døde. Jeg ble først liggende helt stum, før jeg bare plutselig begynte å gråte. Gud jeg skulle ønske jeg klarte å beskrive denne følelsen, noe så rart, men ekte. Jeg prøvde lenge å få ut noen ord uten å slippe til, til slutt sa jeg “Per Inge, visst du virkelig er her så gi meg ett tegn, vær så snill”. Videre ble jeg liggende å  stirre ut i det blå før jeg la meg over på siden for å sove, og DA kjente jeg plutselig noen som pirket meg bak på skuldra. Jeg skvatt til i sjokk der å måtte ha noen minutter på å samle meg igjen, men det der var ingen innbilning.

Jeg har alltid hatt så lyst til å finne en person som kan komme i kontakt med de døde, for jeg tror så sterkt på dette,jeg har bare aldri visst helt hvor jeg skal finne en sånn person så jeg begynte å dra frem fbi skillsene mine litt og søkte meg litt rundt og til slutt fant jeg ett sted i Stavanger, der var jeg den 28 mars. Jeg ble møtt av en hyggelig dame, og noe av det første hun tipset meg om var å ta opptak av denne samtalen. Jeg tenkte først at det ikke var vits, men gjorde det likevel. Allerede i det timen var ferdig og jeg skulle fortelle dette til venninnen min hadde jeg glemt 70% av samtalen. Det var så mye som skjedde på de 45 minuttene at jeg var helt ferdig, eller bare veldig sliten som venninnen min sa.

Hun begynte med å fortelle at hun har en opplevelse av en ung mann, som er altfor ung med en morsom og tøff attitude, som hadde sine egne meninger der ingen skulle fortelle han hva han skulle gjøre. Videre legger hun til at det er en festlig type og det verste som kunne skje han var å gro fast. Hun blir litt stille før hun sier “jeg merker det er mye følelser mellom dere”, allerede da begynne jeg å gråte.

Hun forteller at han er veldig opptatt av at jeg skal ha det bra, og gripe de mulighetene livet gir, feile og lykkes og bli rolig med meg selv. Jeg må ut av komfortsonen min og prøve meg frem, og at han er der for meg – hele tiden. (Jeg har jo vært igjennom veldig mye på de årene etter at han døde, noe jeg har tatt han med i, så alt hun sa angående det ga så mening). Hun legger også til at han har det veldig bra nå men at han ikke har hatt det så bra, men at det var ingenting jeg eller mamma kunne gjøre  – at vi ikke må sitte med dårlig samvittighet. Han nevnte at “dette har vi snakket om”, og det hadde vi jo.

Han var en person som tenkte mye og var litt filosofisk. Han tenkte på de litt større tingene, før hun legger til “du og er litt sånn. Han har ikke vært borte så lenge og jeg har en følelse at du kjenner på deg at han er der. Føler moren at han er der? For han er der også. Han kan være flere steder samtidig og at han setter så pris på at vi fremdeles er der”

Videre nevner hun at vi har en sang som vi alltid hørte som var “våres” og at han var glad for at jeg fremdeles hørte på denne sangen, før hun legger til “dere er veldig glad i musikk dere, og dere bruker den til følelser og relaterer musikk til mennesker. Det er også noen klær, han er veldig glad for at jeg bruker klærne hans”. Videre fortelle hun “Også sier han unnskyld? Han sier ikke noe mer men du skjønner hva det går i, og at jeg forstår han tok livet sitt selv. Det var ikke meningen at det skulle være sånn. Han sier også unnskyld til mammaen, men det var på en måte nødvendig at det måtte bli sånn. Livet skal være verd og leve, men det var ikke alltid det for han”.

Hun legger til “Det er flere her, det er en dame også. Jeg har en følelse av en oldemor som nylig gikk bort. jeg opplever henne som veldig leken, og at hun var veldig kreativ. Er hun på din mors side? Artig dame. (Dette er da Oldemoren min som nylig gikk bort). Er moren din også ung? Jeg har en følelse av at damene i din familie får barn veldig tidlig, og at dere er veldig gode til å ta vare på hverandre og backe hverandre opp. Barn er noe helt spesielt for dere, livets gave. Det er veldig mye kjærlighet og du er veldig flink på å vise kjærlighet og ta vare på de rundt deg. Oldemoren din er veldig tydelig på at du er så vakker, og det er kjærligheten som lyser igjennom. Hun er ikke så opptatt av det ytre, men kjærligheten og godheten man har inni seg”

Så ler hun.. “Der kom Per Inge inn i bildet og sier “Ja det er jo det jeg sier, ikke vær så opptatt av det ytre”. Videre har oldemor og Per Inge en “dialog”.

“Jeg får en følelse at det er flere, du har mistet venner? En? For det kommer en å stikker innom. En litt sånn villbasse, som ikke var helt heldig med valg som ble gjort og at du er litt klokere så du må velge litt bedre, for det var ikke så lurt” Hun dro også frem samtalen jeg hadde med denne vennen, om broren min”, og jeg vet jo hvem det er snakk om, ååh. Jeg ble så glad!

Hun avslutter med å si;  “Du føler deg ikke trygg på deg selv. Det bor i deg, du må bare hente det, og du vet det fordi moren din sier det, vennene dine sier det, men så hører du ikke etter. Du er sterk og du er flink, du får til akkurat det du vil. Du har den styrken i deg. Du går å bærer på så mye som du ikke har bruk for, kast det”

Altså denne timen var gull verd, og anbefales virkelig dersom du har mistet noen som står deg nær <3

4 kommentarer
    1. Dette varet sterkt innlegg! Jeg er glad du fikk oppleve det møtet <3 Har vurdert å oppsøke noen selv for å komme i mer konkret kontakt med ei som stod meg veldig nær, men det har aldri blitt slik bare. Kanskje en gang....

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg