Min første og største helt.

Så var denne årlige dagen her igjen da, 29 august – den dagen pappaen min tok livet sitt for 19 år siden. Det er litt sykt faktisk, men med tiden har jeg gått ifra å ikke skjønne hvordan jeg skulle klare meg uten han, til å ikke vite hvordan det ville vært å hatt han. Jeg brukte så uendelig mange år på å plage meg selv med hans død at jeg ble på et tidspunkt helt ødelagt av det og skjønte til slutt at jeg måtte komme meg videre. 

Den sommeren i 1999 hadde jeg og broren min flyttet ut fra pappa sammen med mamma, i tillegg begynte jeg på skolen som førsteklassing. Dette var en stor forandring i livet mitt, der han etter noen få dager etter skolestart tok livet sitt. Det tok meg mange år før jeg skjønte hva som egentlig hadde skjedd, til tross for at jeg ble fortalt det. Jeg husker så godt hvordan spørsmålene fra de andre om “hvorfor jeg ikke hadde en pappa?”, “hvorfor han døde?” og alt sånn gikk inn på meg. Det var så sårt, noe som få barn i den alderen forstår (heldigvis). Det var alltid et savn der, ett enormt tomrom som jeg prøvde å fylle ut så godt jeg kunne. Bestemor fortalte her om dagen fra da jeg var liten å hadde bygd meg en trehytte, hvordan jeg skravlet i vei, men da hun spurte hvem jeg pratet med så var det “pappa vell”. Jeg hadde han med meg over alt, i hjertet mitt.

Det var vell i fjerde klasse at jeg begynte å forstå mer av hans død. Fant frem brevene han skrev, hva som skjedde, hvordan det skjedde, men aldri hvorfor. Jeg følte på en enorm skyldfølelse hver eneste dag, om hva jeg kunne gjort annerledes og hvordan jeg kunne ha reddet han. Slike ting et barn ikke skal tenke på i det heletatt. Jeg har ett par “episoder” som gikk på repeat i hodet mitt fra ett par dager jeg var med han like før. Den ene er meg og broren min som er med han på kjøretur, jeg tror kun vi har kjørt i 10 minutter før broren min sovner, og pappa sier at vi like greit kan dra hjem igjen. Den andre er når jeg er på besøk hos han, men blir sittende å kjede meg så enormt mye at jeg etter hvert vil til mamma, fremfor å overnatte hos han som jeg egentlig skulle. Jeg tror jeg brukte 10 år på å være sur på meg selv for at jeg valgte å dra hjem den dagen, fremfor å tilbringe tiden sammen med han. Nå i ettertid skjønner jeg jo at han på det tidspunktet var veldig deprimert og at det ikke var så rart at han ikke gjorde annet enn å sitte i en stol i sin egen verden som om jeg ikke var tilstede. Jeg følte også mye på den følelsen av at han valgte meg bort, og at jeg ikke var verdt noe for han, men da skjønner jeg jo også hvor vondt han faktisk må ha hatt det, når man klarer å glemme alt som betyr noe, eller i alle fall skal. Han var den første som knuste hjerte mitt, men han er tilgitt <3

Det tok meg 10 skoleår før jeg endelig klarte og godta dette, og uendelig med følelser av savn, sinne, redsel, tristhet og aller verst; tomhet. Jeg skulle inderlig hatt han i livet mitt og jeg hadde virkelig trengt det, men livet er visst ikke for alle. “Kanskje det er noe vakkert over et liv som ikke ble levd helt ferdig. Kanskje de lagde plass til at vi andre skulle leve mer”, så jeg lever for tre – Pappa, broren min og ikke minst meg selv. Jeg skulle virkelig ønske de klarte å elske livet, slik jeg gjør. Kjempe seg gjennom det vonde og nyte det godt. For alt i alt er livet ganske fantastisk, og jeg føler meg veldig heldig som har mitt, det tok meg bare hele barndommen for å innse nettopp det.

Denne dagen slår jeg alltid litt “av” hvert eneste år og bruker tiden i mitt eget selskap. Det er faktisk ganske digg å høre på “trist” musikk og bare kjenne på følelsene som er der. Jeg er ferdig med natt 2/3, før jeg har en natt fri og går på tre nye, så denne dagen skal bare soves bort, noe som passer meg ypperlig idag <3

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg