3 år senere.

Det er ikke så ofte jeg er innom her å skriver lengre, det kan fort gå flere uker / måneder mellom hver gang, og grunnen til det er at dagene mine går kun til det samme. Jeg fikk nylig ett spørsmål fra en fyr for noen dager siden om hva jeg pleide å gjøre for å ha det gøy? Jeg svarte helt ærlig at jeg er ganske “kjedelig”, dagene går for det meste til jobb, trening og barn på repeat, men så er det sånn jeg liker det også, trygt og stabilt.

Grunnen til at jeg egentlig blogget så mye tidligere var for at jeg hadde så mye på hjertet. Jeg hater å lese de type innlegg som handler om hva man har gjort i løpet av dagen, hva man har spist eller hvilke klær man har gått med. Helt ærlig så er jeg ikke så gira på overfladiske innlegg heller, jeg liker å lese ting som er ekte, ting som gir mening, ting man får en “aha” opplevelse av eller situasjoner man kanskje kan kjenne seg igjen i, om dere skjønner? Ulempen er bare at dette er ting som er veldig personlig, og det kommer helt an på hver enkelt person hvordan man tolker det. Også finnes det jo også de som vil bruke din ærlighet men svakhet mot deg. Jeg lurer alltid på hvordan slike mennesker har det med seg selv. Jeg er langt ifra feilfri, og har dermed nok med å passe på meg selv, fremfor å legge meg opp i andres ting og feil.

Etter to nattevakter med kun to netter fri før det er på’an igjen med fem nye så burde jeg egentlig ha lagt meg nå. Jeg har byttet ut søvnen mot å være sammen med sønnen min etter skoletid, frem til leggetid siden vi har 50 – 50 og jeg vil utnytte den tiden jeg har fullt ut. Etter kveldens trening snek trettheten seg over, men det er jo som oftest treningen som gir oss energi også, iallefall meg. Så jeg følte plutselig for å dele noe med dere, eller iallefall bare tømme mitt eget hodet før jeg legger meg.

Det er nå tre år siden jeg mistet den kjære lillebroren min, den dagen jeg aldri kommer til å glemme. Hver minste detalj sitter som støpt i hodet mitt, helt fra vi stod sammen på kjøkkenet den fredagen og pratet i vei om helgen som stod i vente, før jeg skulle på jobb. Jeg var uten bil på denne tiden, og det kom ikke på tale at han gadd å kjøre meg på jobb. Jeg vet også at når han først sier nei, så kan jeg bare glemme å overtale han, noe som fort ender opp i litt surmuling, som allerede var glemt da han selv trengte noe, for jeg likte å være der.

Vi hadde hatt et ganske vanskelig år fordi året før fortalte han meg at han hadde slitt med selvmordstanker akkurat som pappa og til tider ikke orket å leve. Han hadde det vanskelig og jeg visste det. Jeg visste alt. Ting som hadde skjedd tidligere, oppførselen hans, alt ga plutselig mening. Etter alle de årene han hadde holdt tanker og følelser for seg selv, åpnet han seg plutselig for meg som en åpen bok. Vi hadde en enorm tillit til hverandre, men akkurat dette måtte jeg fortelle til mamma og besta like etter. Fra jeg slapp han av på en fest i slutten av øyesletta, til jeg kjørte hjem for å fortelle dette, så gråt jeg som aldri før. Jeg klarte ikke å slutte å tenke på hvordan det ville vært å mistet han, for magefølelsen min sa at det var det som kom til å skje, og akkurat det klarte jeg ikke å forberede meg på.

De neste månedene ble vanskelige, med sykehus besøk etter at han både prøvde å ta livet sitt i garasjen hjemme der pappa tok sitt, til han en annen gang hoppet ut av en bil på øyesletta i fart. Begge disse forsøkene ble gjort i fylla, noe jeg helt ærlig tror han aldri hadde prøvd på edru, for da hadde han kontroll, da klarte han å holde seg sterk.

Meldingen han sendte til beste kompisen sin <3

I løpet av det neste året ble vi i familien på en måte barnevakten hans hver eneste helg han drakk, vi passet på hver minste ting. Mamma drakk aldri alkohol selv på dette tidspunktet, og var til tider hjemme fra jobb for å passe på han. Han gikk også med på å oppsøke hjelp for å få det bedre. Vi stod sammen som en familie og kjempet for livet for å beholde hans, helt frem til dette natten for tre år siden, akkurat nå.

Han var ute sammen med vennene sine denne kvelden, både med min daværende kjæreste og min onkel. Jeg husker jeg var veldig trøtt etter jobb og skulle på jobb dagen etter også. Vanligvis er jeg den som alltid stiller som sjåfør, og dersom jeg legger meg så har jeg alltid lyd på i tilfelle noen ringer meg og trenger å bli kjørt hjem eller noe, men ikke denne kvelden. Den daværende kjæresten min kom tidlig hjem denne kvelden, mobilen min var av og vi sovnet begge fort.

Jeg våkner etterhvert av hans mobil som ringer og vrir meg litt før jeg strekker meg utfor sengekanten for å ta av lyden hans. “Sylvia”, hjertet mitt stopper. Jeg visste hun var på nattevakt denne natten, jeg visste at Per Inge drakk denne kvelden og jeg visste at hun ringer ikke til typen min midt på natta. Jeg ble helt skjelven i kroppen, og håpet ett par sekund at det bare skulle gi seg, og jeg skulle sovne videre, men mobilen ringte igjen, og jeg visste jeg var nøtt til å ta denne telefonen. Faen. “Hallo?”, “Hei”, Hun gråter, og allerede i det hei’et så visste jeg hva som hadde skjedd. “Det er Per Inge, han er død”. Dette minner meg om den samme beskjeden hun ga meg 16 år tidligere da pappa tok livet sitt. “Han har krasjet i treè like utenfor. Vi gråt og familien skulle møtes sammen på utsikten med et kriseteam. Utsikten der Per Inge alltid kjørte opp etter at han hadde vasket bilen sin for å ta bilder av den. Jeg husker fremdeles jeg måtte kjøre 30 km/t opp der etter at han hadde vasket den, for at den skulle tørke å ikke bli skitten på vei opp. Men hvilket treè? Jeg var bare nøtt til å se dette med egne øyne. Jeg og kjæresten setter oss i bilen, kjører ut gata der det første treèt er på hjørnet, ikke det og ikke det neste heller. Hm, er det ut øyesletta? Jeg kjører motsatt vei fra utsikten, men kommer ikke langt før jeg ser blålys. Brannbiler, sykebil, politi. Biler, mange biler. Bilen hans, nei faen. Jeg kjører forbi som i en sakte film, som om alt går på slow motion, han er virkelig død.

Vi kommer opp til utsikten sammen, venner, familie og dette kriseteamet hvor vi blir en liten stund før vi drar til mamma. Jeg er i sjokk, vi er alle sjokk. Hva? Jeg skjønner ingenting. Dette er nøtt til å være en drøm? Og selv om dette nå er tre år siden så føles det likevel som nettopp det. En drøm, et helt forferdelig mareritt.

Hvordan jeg egentlig fikk tiden til å gå videre i disse tåkete dagene skjønner jeg ikke helt, men jeg ble møtt med en helt enorm medfølelse av mennesker jeg ikke en gang kjente, mennesker jeg hadde gått på skole med men ikke snakket med på flere år, mennesker som kjente broren min, og alt mulig. Både kjente og ukjente, og det var nettopp dere som fikk meg videre <3

Per Inge hadde denne kvelden kommet hjem og hatt besøk av mammas tidligere stefar. De hadde pratet og ledd sammen, og Per Inge hadde fortalt han om morgendagens planer. Han hadde nettopp laget seg mat, noe han alltid gjorde da han kom hjem fra fylla. Men denne kvelden fikk han kun tatt ett par biter før han plutselig tok en avgjørelse som viste seg å endre alt. Han har etterlatt seg ett så uendelig stort tomrom etter seg, et savn som alltid vil være vondt.

Nå er det natta her, og når jeg våkner så har jeg en fin dag i vente, med fine mennesker og koselige planer til tross for alt <3

2 kommentarer
    1. Det her er det sterkeste jeg har lest på ufattelig lenge, fikk noen tårer i øyekroken mens jeg satt å leste… jeg aner ikke selv hvordan det er å miste noen til selvmord, men det virker bare helt urealistisk om jeg får si det slik.. du er utrolig sterk som kommer ut med det her på nett, forteller alt til minste detalje, noe som gjør at man virkelig lever seg inn i det du skriver.. jeg følte nesten jeg var tilstede i handlingen.. stå på videre! Du er en sterk person!

      1. Tuuuusen takk for så mange fine ord, denne gjorde dagen min god! Setter utrolig stor pris på det <3 Klem til deg <3

        (Har svart på denne kommentaren tidligere men siden det forsvant da blogg.no oppdaterte seg så svarer jeg igjen)

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg