Pitarull.

Jeg liker at jeg endelig har blitt mindre kresen når det kommer til mat, iallefall litt. Det er så mye som jeg bare bestemmer meg for at “det liker jeg ikke”, uten at jeg noensinne har smakt på det. En ny favoritt har blitt aioli, altså det sammen med søtpotetfries? YAM! I tillegg kan det brukes sammen med så mye. Denne helgen testet vi det ut i grove pitabrød, sammen med hjertesalat, rødløk, avokado og kylling. Det hørtes så rart ut å skulle ha søtpotetfries i pitabrød, men dette kombinasjonen var en skikkelig matfest.

Burde prøves 🙂 Nå venter jobb på Cubus, ha en fin onsdag dere <3 

Åpenhet rundt selvmord.

10 september ~ verdens dagen for selvmordsforebygging. 

“Tør ikke la det vises, sannheten er tung. Jeg skulle være problemfri, lykkelig og ung”. Dette med selvmord var både vanskelig og vondt for meg og prate om i og med at jeg opplevde å miste et nært familiemedlem grunnet selvmord allerede som seksåring, da jeg mistet min livs største helt som var pappaen min. Det tok meg noen år før jeg helt skjønte hva dette innebar og hva det egentlig var som hadde skjedd.

Til tross for at vi er veldig ærlige og åpne i familien min der man alltid kan snakke om alt, blir hørt, forstått og får svar på det vi lurer på – oss i mellom, så var det likevel vanskelig på den tiden å prate om dette blant andre. Gjennom mine år både på barneskolen og ungdomsskolen så ble jeg oppfordret til å prate med noen, både helsesøster og psykolog. Dette hjalp meg i bunn og grunn aldri fordi jeg ikke klarte det. Jeg fikk ikke ut et eneste ord selv, og i det jeg ble spurt om noe personlig angående pappa så brøt jeg ut i gråt. Kanskje var det fordi jeg på den tiden ikke helt ville innse det og heller fortrengte det en god del år? Jeg vet ikke helt faktisk. 

Årene mine på ungdomsskolen var nok de verste, og når jeg tenker tilbake er det sykt hvor godt jeg egentlig klarte å skjule det, i forhold til hvor ille jeg faktisk hadde det innvendig. Jeg var på den tiden helt ødelagt og brydde meg om svært lide. Jeg kjempet en hard kamp mot meg selv for å godta alt som hadde skjedd i livet mitt, og i det heletatt for å godta meg selv som den personen jeg var og slik jeg så ut. Jeg tilbrakte mye tid på rommet mitt nede i kjelleren med igjendekkende vinduer og avslåtte lys, det var ikke alltid bare nettene jeg gråt meg i søvn, men også dagene som jeg gråt meg igjennom. Selv har jeg aldri vært der at jeg har ville tatt mitt eget liv, iallefall ikke når alt kommer til alt, for jeg er heldigvis alt for “feig” til det. Livredd fysisk smerte og alt for glad i dette livet, til og med da på den vanskelige tiden. Jeg er heller mer der at jeg vil bort fra virkeligheten litt, noe jeg bruker litt alene tid på med triste sanger på øret der jeg bare kjenner på det vonde til det går over. 

Veldig spesielt og tenke tilbake på denne tiden, som nå føles så fjernt.  for “Plutselig var det ikke så skummelt på dypet lenger, fordi jeg har folk i livet mitt som tar redningen på strak arm” Jeg er så uendelig takknemlig og ikke minst heldig som har en stor og god familieflokk, en bonus “familie” i alle de gode venninne av mamma og ikke minst mine egne venner. Dette med tapet av pappa og Per Inge er ikke lengre så vanskelig å snakke høyt om, men det er fremdeles vondt. Likevel kan jeg prate non stop som om dette her helt normalt, fordi jeg har blitt så vant til det. Hvor sykt er ikke egentlig det? Jeg blir på en måte litt glad når jeg prater om dette sammen med andre, og de kommenterer “wow, hvordan klarer du å være så sterk?”, fordi da vet jeg at jeg har overvunnet det vonde i meg. Jeg kan fremdeles ha det vondt, men samtidig har jeg det bra også. Jeg har mine dårlige dager, men også gode – og DET dere, det er verd å leve videre for, fremfor å la livet gå i grus av sorg, for man må ikke miste seg selv i alt det vonde, uansett hvor urettferdig og kjipt livet kan bli og være.

Jeg vant denne kampen mot meg selv og livet, men dessverre gjorde ikke broren min som jeg kjempet sammen med. Nå begynner jeg faktisk og gråte, men det er godt å få det ut også – av og til. Dette er nå snart tre år siden, men fremdeles helt jævelig å måtte leve med.

Drømmene vinker og vi forsvinner hver vår vei. Jeg valgte livet, mens du dro din vei. Verdens beste lillebror <3

Som Mac Miller sa “Sometimes I see the world for how fucked up it really is. I tell myself  I’ll be the one to make a change in it”, kan vi alle starte å leve etter den setningen der bare? Hvorfor hate på andre når man heller kan gi kjærlighet? Vi må ikke drepe fremtiden for noe i fortiden –  vi kan alltid bli en bedre versjon av oss selv. Vi mennesker er så raske til å dømme andres feil, uten å tenke på at feil er noe vi alle gjør iblant. Aldri la noen dårlige dager hindre deg i å oppleve noe bra, når du har hele livet foran deg. LEV DET, og nyt når du kan <3

Et koselig bildedryss <3

Like barn leker best sies det. Gud som jeg koser meg sammen med skatten min <3

Tøffingen min som nettopp fikk sin første pakke fra junkyard. Stor stas når han kan gå i de samme klærne som oss “eldre”. Det har vært skikkelig godt med fri disse dagene til å utnytte de max til lek og kos etter skoletid, og masse familiebesøk som vi liker aller best <3

Jobbehelg & turglede.

Turglade venninner er virkelig gull verd, i alle fall for meg som hater å komme meg ut på tur alene. Etter torsdagens tur til orresteinen sammen med ei venninne, fant vi ut at vi skulle starte fredagen med en tur til kjørsfjell og ta frokosten der. For en fin tur, og for en fin utsikt! Den plassen er virkelig nydelig, og det er turfølget også. En skikkelig god start på helgen, før nattevakts helgen kicket inn.

I dèt dagen var omme og det var tid for jobb, hadde jeg lagt bak meg 3 mil fordelt på to turer og en god runde på mølla. En helt perfekt fredag spør du meg;p

Nå skal jeg få sovet ut litt før det bærer av sted på tur med lil sis for å nyte denne fine lørdagen. Håper dere får en bra en <3