Baksiden.

Jeg fikk en melding en gang av en jente som svarte meg på en story jeg la ut på snapchat som videre utviklet seg til en liten samtale. Dette er kun ei jeg har på snap, som jeg ikke kjenner og aldri har møtt. Hun syntes jeg var så heldig, jeg var alltid glad og gjorde så mye gøy, slike meldinger har jeg egentlig fått mange av. Og ja, jeg er virkelig heldig for alt jeg har og får oppleve. Jeg er ofte glad, og til tider sosial sammen med vennene mine. Jeg har mye å være takknemlig for, men vi vet alle at livet ikke er helt rosa. Man kan ha alt man noen gang har kunnet ønsket seg og drømt om, men det betyr ikke en shit når den mentale helsa er dritt.

Greia med å være bipolar er egentlig ganske enkelt samtidig som det er så vanskelig. Det værste med det er at det går ut over mine nærmeste. De skulle virkelig hatt en diplom for å holde ut til tider, og jeg har virkelig funnet de beste som tar vare på meg og bryr seg på ekte! En annen ting som ikke er noe særlig er når mennesker som ikke kjenner meg, bruker diagnosen mot meg, jeg synes det er en ting man virkelig ikke skal legge seg opp i, eller har noe med.

Hele bipolar diagnosen er en evigvarende berg og dalbane. Jeg kan være uthvilt på ett par timer for å så gå tre, fire døgn uten noen form for søvn. Kroppen er trøtt mens hode jobber for fult. Jeg kan være spontan, energifull og overglad, til å falle sammen på et knips og ikke orke noe annet enn å hjem til sengen. Jeg kan stå opp og bestige fem fjelltopper i ett kjør, vaske ned huse og trene hjemme uten problem, mens jeg også kan ha dager der det å komme seg ut av sengen er en stor kamp som nærmest kan virke umulig.

Det skremmer meg at så mange har tatt livet sitt eller kjørt livet sitt rett i grus grunnet denne sykdommen. Så jeg føler meg heldig som har det som jeg har det. Jeg vil aldri dø, men jeg vil ofte stenge med inne alene. Det er vondt å kjenne på smerten det gir meg og påminnelsene om alt jeg har opplevd her i livet, samtidig som det er godt å vite motivasjonen det gir meg videre. For hver gang jeg faller sammen så vet jeg at jeg reiser meg sterkere igjen, og jeg kan ikke annet enn å bli en enda bedre versjon av meg selv. Jeg pleier ofte å si “Jeg er bipolar”, men jeg er ikke bipolar, jeg har bipolar, og akkurat det er forskjellen man må lære seg å leve etter.

“Jeg brenner for mer åpenhet, for å fjerne den siste rest av det tabubelagte ved det å være psykisk syk. Så det å være bipolar har slett ikke bare vært noe negativt i livet mitt. På mange måter er jeg litt takknemlig også.”

Jeg vet egentlig ikke hvor jeg ville med dette innlegget, men det var godt å få ut litt av tankene som hindrer meg i å sove akkurat nå. Godnatt <3

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg