Det som gjør meg glad!

❤️Når noen sender meg en sang og sier at de tenkte på meg når de hørte den. Jeg husker fremdeles da jeg gikk i niende plasse og min daværende kjæreste sendte meg en sang som gjorde at han tenkte på meg. Det var nok første gangen, og siden har det skjedd flere. Disse sangene minner meg om den tiden og de menneskene, noe jeg synes er så koselig når man hører den igjen, for eksempel om et år eller mer senere.

❤️Fridager med sønnen min, disse dagene setter jeg så uendelig stor pris på i disse hektiske jobb og skoledagene våres. Det å tilbringe masse tid sammen og finne på hva enn vi vil uten å måtte ha noe klokkeslett å gå etter, eller andre steder å være, det er helt perfekt.

❤️Kjøretur(!!) Jeg elsker kombinasjonen av bil – musikk og utsikten på turen. En liten fakta, jeg er en veldig vanskelig person å komme i kontakt med dersom det er en gutt som vil bli kjent, finne på noe eller whatever. Dette er fordi jeg har siden jeg var liten hatt veldig vanskelig for å stole på menn / føle meg trygg. Jeg mistet jo pappa ganske tidlig av et valg han tok selv, og videre i livet mitt har det vært mye alkohol / rusmisbruk / psykisk mishandling fra noen av de “mannlige” familiemedlemmene som gjør at jeg alltid har vært meg utilpass med mannlig lærer, tannlege, lege osv, knyttet til opplevelser jeg har fra barndommen. Men dersom det er snakk om en kjøretur så er jeg som oftes lett å ha med å gjøre, haha!

❤️Hjemmekvelder eller en skogstur med familien eller jentene, det er seriøst påfyll av energi og tilbringe tid med dem som står deg nært. Enten man sitter hjemme med tente lys mens man prater om alt som skjer i livene våres samtidig som tv’n suser i bagrunnen, eller om man drar ut på tur i frisk luft og besøker idylliske steder. Ah, det er det beste jeg vet.

❤️Egentid, det er ikke mye som er mer digg enn en skikkelig selvpleie dag der du kun fokuserer på deg selv og gjør det som får deg selv til å føle deg bra. Trening, en lang dusj, hårkur, ansiktsmaske, fiksing av negler og alt det der. DIIIGG!

❤️Ellers så gir kattene mine meg masse glede! De kommer alltid løpene etter meg når jeg kommer hjem fra jobb, gir meg et godt selskap og masse kos. Det som er mest spesielt er hvordan de merker når noe er galt, hvordan de kneger seg opp til og stryker litt med labben, haha. Vanskelig å forklare men dere skjønner.

Og mens vi er innom på det som gjør meg glad, jeg er nå ferdig med syv nattevakter på verdens beste jobb, jeg har frihelg sammen med kidsa mens mamma skal jobbe, og får et etterlengtet besøk av ei venninne! Vi har begge vært opptatt med hus og leilighet de siste ukene, at nå blir det godt med litt jentetid sammen❤️

Verdensdagen for selvmordsforebygging.

Dette er bare mine egne tanker, med blanding av litt erfaring. Jeg beklager dersom jeg støter noen med dette innlegget for det er overhode ikke meningen.

Jeg er veldig for åpenhet angående psykisk helse – Vi må ikke være redd for å prate om våres egne følelser, eller det å søke hjelp. Det finnes en gruppe på facebook som heter selvmord – for oss etterlatte. Denne gruppen anbefaler jeg til alle som har mistet noen av selvmord.

Det finnes mange som sliter med å takle et normalt liv etter at de har mistet noen til selvmord, meg selv inkludert. Jeg har savnet litt mer fokus på hvor tungt de etterlatte har det etter å ha mistet noen av denne grusomme årsaken. Sorgen tar tid, vi takler det alle forskjellig – samtidig som jeg tror vi alle sliter med det, det går på en måte aldri over, selv om hverdagen “fortsetter”. For noen kan den vare i svært lang tid og hindre deg i å komme tilbake på jobb, være sosial, slite med søvn og eventuelt bli suicidal selv, mens for andre kan det å komme tilbake på jobb fort være en slags rømmningsvei fra sorgen der man ikke får bearbeide det som er skjedd fordi man holder seg selv såpass opptatt. Mange som før var friske blir nå syke selv. Det er alltid godt å kunne ha familie og venner rundt seg til å prate om det, men jeg anbefaler også å ta kontakt med fastlegen for å høre om det finnes et tilbud som kan passe deg, slik at du får det bedre.

Jeg skulle ønske at det ble mer åpenhet og fokus på psykisk helse for å forebygge selvmord. Jeg håper og tror at de som er suicidal da hadde klart å legge fokus på å kjempe litt ekstra, søke hjelp og finne ut av hva som passer for den enkelte, for at den personen skal få det bedre. Samtidig så føler jeg, er jeg egoistisk nå? Skal en annen person leve for at vi andre ikke kan miste den personen? Ah, det er skikkelig vanskelig å egentlig vite hva som er rett, det eneste vi kan jobbe for er å minske statistikken for at mennesker kommer så langt at de ikke ønsker å leve lengre.

Det er noe vi må starte opp med fra de er barn, og videre i livet. Jeg tror vi alle må prøve å sette oss inn i hvordan det er for en person å være suicidal, samtdig som den personen som er suicidal må prøve å tenke litt på hvordan de etterlatte vil ha det, med et innblikk i konsekvensene av et selvmord. Vi etterlatte vil slite med en sorg, og kanskje skyldfølelse resten av livet. Jeg vet at det er vanskelig for en person som er suicidal å tenke på det, for jeg har selv vært der, og da tenker man ikke så mye på hvordan de etterlatte har det. Mine tanker har iallefall vært at de vil få det bedre siden det har vært så mange problemer med meg, at alle rundt meg fort kommer til å glemme meg. Jeg vet jo inderlig gått at dette er feil. (Jeg er ikke der lengre nå, og fikk hjelp den perioden dette skjedde. Det å bli mamma var nok det som reddet livet mitt mest, samtidig har familien min vært igjennom nok).

Selvmord er aldri et rett valg, man sender bare sin smerte over til alle som er glad i deg. Når man opplever et tap er mange raske til å si hvor sterk du er, men har man virkelig noe valg? Ta vare på de rundt deg, send dem en random melding for å fortelle de hvor glad du er i de, eller hvor takknemlig du er for å ha personen i livet ditt, eller at du savne personen. Hva enn som faller deg inn. Man vet aldri hvordan noen har det, eller når man mister noen.

Vær snille med hverandre – Vær empatisk – Vit at alle kan gjøre feil uten at det skal utgjør det til en dårlig person – Tilgi for din egen del og fokuser på det som gjør deg glad. Idag tenner jeg et lys for alle vi har mistet <3 Stor klem fra meg.

Baksiden.

Jeg fikk en melding en gang av en jente som svarte meg på en story jeg la ut på snapchat som videre utviklet seg til en liten samtale. Dette er kun ei jeg har på snap, som jeg ikke kjenner og aldri har møtt. Hun syntes jeg var så heldig, jeg var alltid glad og gjorde så mye gøy, slike meldinger har jeg egentlig fått mange av. Og ja, jeg er virkelig heldig for alt jeg har og får oppleve. Jeg er ofte glad, og til tider sosial sammen med vennene mine. Jeg har mye å være takknemlig for, men vi vet alle at livet ikke er helt rosa. Man kan ha alt man noen gang har kunnet ønsket seg og drømt om, men det betyr ikke en shit når den mentale helsa er dritt.

Greia med å være bipolar er egentlig ganske enkelt samtidig som det er så vanskelig. Det værste med det er at det går ut over mine nærmeste. De skulle virkelig hatt en diplom for å holde ut til tider, og jeg har virkelig funnet de beste som tar vare på meg og bryr seg på ekte! En annen ting som ikke er noe særlig er når mennesker som ikke kjenner meg, bruker diagnosen mot meg, jeg synes det er en ting man virkelig ikke skal legge seg opp i, eller har noe med.

Hele bipolar diagnosen er en evigvarende berg og dalbane. Jeg kan være uthvilt på ett par timer for å så gå tre, fire døgn uten noen form for søvn. Kroppen er trøtt mens hode jobber for fult. Jeg kan være spontan, energifull og overglad, til å falle sammen på et knips og ikke orke noe annet enn å hjem til sengen. Jeg kan stå opp og bestige fem fjelltopper i ett kjør, vaske ned huse og trene hjemme uten problem, mens jeg også kan ha dager der det å komme seg ut av sengen er en stor kamp som nærmest kan virke umulig.

Det skremmer meg at så mange har tatt livet sitt eller kjørt livet sitt rett i grus grunnet denne sykdommen. Så jeg føler meg heldig som har det som jeg har det. Jeg vil aldri dø, men jeg vil ofte stenge med inne alene. Det er vondt å kjenne på smerten det gir meg og påminnelsene om alt jeg har opplevd her i livet, samtidig som det er godt å vite motivasjonen det gir meg videre. For hver gang jeg faller sammen så vet jeg at jeg reiser meg sterkere igjen, og jeg kan ikke annet enn å bli en enda bedre versjon av meg selv. Jeg pleier ofte å si “Jeg er bipolar”, men jeg er ikke bipolar, jeg har bipolar, og akkurat det er forskjellen man må lære seg å leve etter.

“Jeg brenner for mer åpenhet, for å fjerne den siste rest av det tabubelagte ved det å være psykisk syk. Så det å være bipolar har slett ikke bare vært noe negativt i livet mitt. På mange måter er jeg litt takknemlig også.”

Jeg vet egentlig ikke hvor jeg ville med dette innlegget, men det var godt å få ut litt av tankene som hindrer meg i å sove akkurat nå. Godnatt <3

“Oppmerksomhetsyk hore”

Litt underholdende at samme personer som kan si at bildene er tatt for oppmerksomhet og snakke dritt rundt de, spør meg om å få sett de og om ikke jeg kan sende de. Eller at jeg blir kaldt en “jævla hore” når jeg har vært singel i ett par år og ikke hatt sex på flere måneder nå. Jeg synes det er så lavmål å kalle noen for en hore, vi vet jo alle hva en hore faktisk er, altså really? Også har vi jo de som snakker fint til deg, men stygt om deg. Det gir jo… Null mening? Man burde i det minste kunne stå for det man slenger ut av kjeften.

En annen ting som irriterer meg er når noen trykker liker og i værstefall kommenterer et bilde til en person de snakker stygt om, eller screner det bilde og spre dritt rundt. Jeg er så glad for at livet mitt er så fint og “chill”, om jeg kan si det slik? at jeg ikke har verken behov eller tid til å legge meg opp i hva andre velger å gjøre eller ikke, det angår jo ikke meg så hvorfor skulle jeg? Jeg heier heller på oss alle sammen, og gjør man noen feil på veien så lærer man leksa si og går videre. Det er jo ikke akkurat slik at en person flyter feilfritt gjennom livet sitt heller, men det er kanskje lettere å henge seg opp i andres feil enn sine egne?

En ting jeg har erfart på disse årene som singel er at gutter ofte kan lage mer drama enn oss jenter med løyn og drittsnakk ut av en annen verden. Akkurat nå er jeg bare glad for at jeg er singel og ikke “holder på med noen”. Jeg trodde aldri at jeg i en “voksen alder” skulle miste meg selv, og endelig etter mange, mange måneder så føler jeg at den gamle meg er tilbake, sterkere og smartere enn noensinne. Det er kjipt å tenke på hvor lang tid jeg brukte på å komme over en person som likevell ikke har noe betydning for livet mitt lengre, og alle de dumme valgene som ble tatt i den eviglange “prosessen”. Jeg er helt sikker på at jeg i det tidsrommet møtte en fyr som jeg hadde hatt det utrolig fint og stabilt med den dag i dag om det ikke hadde vært for meg selv som fucka det til opptil flere ganger, fordi jeg ikke turte å slippe han inn på meg, og heletiden holdt han på avstand med unnskyldninger til at jeg “aldri” hadde tid, mens tid til å oppføre meg som en idiot, det hadde jeg…

Neste gang jeg skal bruke tiden min på en gutt igjen så skal det virkelig være noe helt spesielt der. Det skal være en gutt som faller for meg som person – dermod fortsetter jeg som nonne, ikke en hore 🙂

Disse bildene beskriver uttrykket mitt når jeg får høre “rykter” og dritt om meg selv, jeg mangler bare en skål med popcorn og en flaske vin 🙂 Vell, det var dagens lille utblåsning. Nå er det HELG, ha en bra en og vær snille med hverandre <3

Ny tatovering

Endelig etter ei uke med null aktivitet så fikk jeg dratt meg ut på topptur igjen, eller rettere sagt så var det vell ei god venninne av meg som fikk dratt meg med. Slike mennesker er så gull verd å ha, skikkelig terapiturer i nydelige omgivelser, nå ser jeg bare frem til flere. Jeg hater i grunnen å gå alene, så jeg utnytter hver mulighet jeg har dersom jeg og venninnene mine har fri og ledig tid samtidig.

Ellers mottok jeg nettopp noen bilder fra fotografen min, Joachim / @Steinbruphotography på insta og tenkte jeg kunne vise den nyeste tatoveringen jeg har tatt. Eller ny og ny, nå begynner det alt å bli noen uker siden. Denne tok jeg like før shooten, samtidig som jeg tok spraytan dagen før shooten hos Linetts hudpleie, super fornøyd som alltid!

Jeg har så mange planlagte tatoveringer at det blir sånn “elle melle” hver gang jeg skal ta en ny, men denne gangen ble det Raised by a Queen som har to forskjellige, men veldig personlige grunner bak, det stod enten mellom det eller “girl power”, siste nevnte får jeg ta en annen plass.

Nå er planen å avslutte dagen med en tur på mølla med paradise på skjermen, før det er på tide å få seg noe søvn. I morgen har jeg planlagt et koselig dag sammen med barna, som jeg gleder meg så til! Det er noe helt magisk når man først har frihelg <3

Utfor komfortsonen, @Steinbruphotography

Jeg får veldig mye rare DM’s på insta, alt ifra personer som vil være slaven min til tilbud om musikkvideoer og shoots. Jeg har aldri tenkt tanken på at feks fotoshoots er noe jeg ville gjøre, helt frem til jeg mottok en melding fra Joachim i begynnelsen av Februar. Dersom man sjekker han ut på instagram “Steinbruphotography”, så ser man at han er dyktig, i tillegg hadde jeg bare en følelse på at dette var noe som ville vært bra for meg.

Bildet ovenfor er tatt fra shooten med Joachim /Steinbruphotography <3 Verdens hærligste fyr!

De siste to, tre årene har jeg slitt veldig mye med meg selv og min egen selvfølelse, noe jeg enda dealer med. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal klare å beskrive det, for det jeg som oftest deler er når jeg er på toppturer eller finner på slike gøye ting, mens jeg snakker aldri om de dagene jeg takker nei til sosiale sammenkomster kun fordi jeg føler meg som dritt, eller den gutten jeg lot gå fordi jeg aldri turte satse, kun fordi at jeg føler meg som ett null, eller de dagene jeg går uten mat, eller de dagene jeg spiser meg ihæl – Det er en vanskelig balanse akkurat det der, og jeg har et veldig anstrengt forhold til mat. Da jeg gikk til utredning for bipolarlidelse våren 2017 fikk jeg også høre at jeg hadde en slags spiseforstyrrelse, men jeg vil ikke akuratt kalle det for det. Alt sitter jo kun i mitt eget hode, som feks da jeg skulle ta en operasjon i Januar og tenkte at dette skulle være en ny start for meg, nå skulle jeg endelig få det fint, men for å få det fint måtte jeg slutte og spise. Delvis fordi jeg ville ned i vekt, og delvis fordi jeg er redd for mat (Reagerer på mye matvarer som gir meg store smerter), så det jeg gjorde var å slutte å spise i 9 dager, før jeg “tok til ved” igjen.

Et behind the scene bilde tatt av Ida, under shooten min Joachim. Det er så morsomt å se forskjellen på når noen legger ut et bilde i bikini, eller i undertøy. Ca samme plagg, men det er likevell så mye værre i undertøy… Hvorfor?

Jeg har prøvd alt mulig for å få et bedre forhold til meg selv, men av og til tror jeg bare man må gi litt faen og kaste seg ut av komfortsona si, for der har jeg virkelig grodd fast de siste årene. Så der stod jeg inne på et lite hotell rom nesten helt naken sammen med en helt ukjent person og bestevenninna mi, og følte meg så bra – innvendig! Jeg har vært den personen som tviholder på dyna for å dekke meg til, livredd for å vise meg selv til bare fuck it – Jeg er som jeg er, så enkelt som det.

Jeg bruker selv veldig mye tid på instagram, og der er det ikke gutter jeg “stalker”, eller er rundt å ser på, det er jenter! Man skulle nesten tro jeg var lesbisk, men jeg er ikke det altså, men jeg bare elsker å se jenter som stråler av trygghet, som ser rå bra ut utifra utstrålingen deres, og som lykkes her i livet. Så om noen vil kalle meg oppmerksomhetsyk, hore eller whatever, værsegod. Om noen endrer synet sitt på meg som person på grunn av et bilde, så kjenner dere meg ikke uansett for et bilde har ingenting med meg som person å gjøre, og en kropp trenger ikke ha noe tilknyttning til noe seksuelt, langt ifra 🙂

Kanskje kommer det et eget innlegg med bildene fra shooten etterhvert, om det er noe dere vil se?

Ellers så håper jeg dere får en fin dag, og at vi alle kan begynne og være mer snille med hverandre og godta at vi alle er forskjellige, noe som er helt okei så lenge vi selv har det bra med valgene man tar.

#Yolo

Hola ppl! Endelig tok jeg meg litt tid igjen til å logge innom her. De siste nesten to månedene har kun gått til jobb, trening og “hjemmeværende”. Jeg har vært lite sosial og for det meste brukt de få helgene jeg har hatt fri på å legge meg til å sove ifra alt mellom klokken 20 – 22. Jeg har kjent på hele kroppen lenge at den har vært sliten, så nå når jeg endelig føler meg “i form” igjen, så har det vært fantastisk med en uke fri til å koble av alt og bare være. Det er en av de mange fordelene med å jobbe turnus, der jeg ofte har en fri uke innimellom. Jeg har funnet på så mye gøy både med familie og venner de siste dagene som jeg virkelig kan leve lenge på. Alt ifra toppturer, familiebesøk, roadtrips, fotoshoot, shoppingsturer og husplanlegging. Er det dette som kalles balanse? Hehe.

Fredagen tok jeg turen til Stavanger sammen med ei venninne, der jeg hadde en shoot på sola kl 12. Jeg har grugledet meg så lenge til dette, men turte endelig å ta steget. (Jeg kommer til å lage et eget innlegg om dette etterhvert). Det hele gikk så mye bedre enn forventet, og jeg er så glad for at jeg bare kastet meg i det. Etter shooten tok vi en rask tur innom Kvadrat for litt mat og shopping der vi plutselig fant ut at vi skulle ta en spontantur til Vigeland på “storfest” der spelloppmaker, ingenting og rotlaus skulle spille. Av erfaring så er det alltid spontanfyllene som blir gøyest og alt lå til rette for en bra kveld.

Vi fikk komt oss hjemover etter noe som føltes som en evighet på bilturen der vi havnet midt i rushen. Ferdig stelt for kvelden var jeg allerede så da var det bare å få komt seg til Lyngdal så Ida kunne få gjort seg klar, før vi tok turen videre til Vigeland.

Tenk at denne lille frøkna som er nesten 8 åt yngre enn meg skulle vise seg å bli en av mine aller nærmeste venninner, på 6 året. Jeg er så evig takknemlig for det og alle sprellene vi finner på sammen <3 Ikke bare har vi det gøy, men vi kan også ha de dypeste og mest seriøse samtalene sammen. Virkelig gull verdt!

 

Ellers skal jeg ærlig innrømme at jeg fikk ikke med meg en eneste sang, og har ganske så blackout fra denne kvelden, men ut ifra snap så ser det ut som jeg har hatt det gøy, haha. Jeg drikker ikke så ofte alkohol fordi jeg blir så sykt dårlig, og kroppen er ødelagt i ei uke etter. Så med tanke på denne helga, der Danmark står for tur på fredag igjen, så tenker jeg bare… Hjelp. Men det blir nok bra, og det blir ivertfall leeeenge til neste gang etter dette, det kan jeg skrive under på allerede 😛

Håper helgen deres har vært fin, og startet på uka har vært bra <3

Ukens catch’up

På søndag hadde pappa bursdag og hadde blitt hele 49 år. Helt sykt å tenke på at vi snart har vært uten han i 20 år. Jeg tenker fremdeles på hvordan livet hadde vært dersom han hadde vært her med oss, og tror aldri jeg klarer å legge bort disse tankene. Samtidig tror jeg noe av det viktigste jeg har lært meg her i livet er å gi slipp, for mennesker tar andre veier både via døden, men også levende. Vi fikk iallefall satt ned noen hvite roser på grava, sammen med noen lys. En liten sannhet er at jeg er oftere på grava til broren min, enn jeg er hos pappa, selv om de ligger rett ved siden av med kun bestefar liggende i mellom. Hos pappa er jeg kun på bursdag, og døds dato / måneden.

På tirsdag tok jeg en ny tatovering, med en liten tekst midt på magen! Som alltid er det Svenni (Svennis tattoo) i Lyngdal jeg går til. Videre den dagen tok jeg en spontantur til Kristiansand sammen med ei venninne for litt shopping, kos og hygge. Det trengtes virkelig<3

Også ble jeg stoppet i storkontroll av veivesenet på vei til jobb igår, jeg var sikker på at jeg var fuckt der. Av alle feil som bilen min har fortiden, som at jeg kjører på 3 19toms piggdekk, 1 sommerhjul, stor sprekk i frontruta etter at en lastebil sprutet en stein på meg i forbi farten, samtidig som bilen knirker både fremme og bak med noen grisehylende bremser, disco av varsel lamper har jeg også men alt de hadde å klage på var et lite klistermerke i frontruta. Snakk om å slippe billig unna. Jeg har iallefall booket meg enda en time på verkstedet. Jeg lovet meg selv at når jeg hadde kostet på den bilen 200K så var det nok, jeg ga tross alt ikke mer enn 76(?) for den, men det føles liksom forsent å snu nå?

OG jeg har visst slengt meg på en aldri så liten tur til Danmark i påska, jeg har faktisk aldri på mine 26 år vært på drikketur der. Jeg får alltid høre av venninnene mine som bor andre steder at de aldri får meg ut av bygda for å drikke, og det stemmer ganske bra, haha! Men nå er #RusseJea klar :))

 

Ellers har jeg jobbehelg på planen, både nattevakt og cubus. Det er stortsett det dagene mine går til, jobb, toppturer og familie, en fin balanse <3 Sååå, nå vil jeg bare ønske dere ei riktig god helg <3

“Dette livet er ikke for alle”

Vi vet alle at livet ikke varer evig og vi vet aldri hva morgendagen vil bringe, men som liten hadde jeg en litt annen teori, enn hva som skjer i det virkelige liv. Jeg trodde døden var noe som skjedde når man ble gammel, etter at man hadde levd et helt liv til det fulle og siste. Jeg rakk ikke å bli eldre en seks år før jeg fikk oppleve at dette ikke stemte, da jeg plutselig mistet pappaen min. Jeg kom over en artikkel igår med overskriften “Det er et helvete å miste en forelder, så ikke si at jeg må “komme meg over det”, dette vil jeg påstå å si at gjelder uansett hvem man mister, forelder, søsken, familie i seg selv eller venner. I den artikkel om hun som mistet pappaen sin av kreft sier hun “Noen sier at sorg er en «prosess». Jeg er ikke enig. Dette ordet innebærer at at sorgen har et sluttpunkt, men det stemmer rett og slett ikke. Man sier ikke bare plutselig, «Yes! I dag har jeg sluttet å savne min pappa” og det er så sant!

Jeg har mistet mange, og av mine to nærmeste var det pappaen min da jeg var seks år gammel, og broren min når jeg var 23 år gammel. Det verste man kan få fortalt fra andre er “du kommer over det”, eller “tiden leger alle sår”. Jeg opplevde dette tidlig i livet og ble veldig fort en “voksen” person som raskt fikk andre perspektiver på livet. Det å gå igjennom en sorg etter å ha mistet noen som betyr så mye for deg er virkelig noe av det verste livet har å komme med, og det finnes dessverre ingen sluttfrist på når det “går over”, fordi det gjør det aldri. Det er og forblir en sorg du bærer med deg videre i livet, et tomrom som alltid vil finnes der, med en smerte som alltid vil være vond.

Både pappa og lillebroren min døde av selvmord, men jeg ser på deres valg som to helt forskjellige, og har en helt annerledes og dypere sorg til broren min, en jeg har for pappa. Til pappa har jeg alltid båret en bittersorg til, uansett hvor rart det kan høres ut. Jeg har selv opplevd mye, og jeg har selv – heldigvis for mange år siden, kjent på den følelsen at jeg ikke vil leve mer, og videre hatt det utrolig vondt med meg selv. Årene på ungdomsskolen er helt ærlig de verste årene i mitt liv, men det er også de årene jeg aldri har fortalt en eneste sjel om hva jeg gikk igjennom, hvilke følelser jeg hadde og hvilken smerte jeg følte – Det var et rent helvete som jeg er så glad for er over. Det er noe jeg aldri kommer til å prate om, og det spiller ingen rolle lenger fordi jeg overvant det hele og ble en så sabla bra person som jeg er den dag i dag! Det jeg vil frem til er, at jeg skjønner at han har hatt det veldig vondt med seg selv og at livets slutt kan virke som eneste utvei, men når man har to barn, så skjønner jeg ikke hvordan det vonde kan overvinne alt det gode. Hvordan man kan ønske å reise fra to små barn som virkelig hadde trengt pappaen sin. Hvorfor vi ikke var nok.

Etter at jeg mistet pappa har jeg alltid levd med en frykt for at noen andre nært meg skulle velge å ta livet sitt, og jeg har alltid kjent på en vond følelse at det blir å skje. Etter at lillebroren min begynte i første klasse fikk jeg et stort behov for å passe på han, at han stod opp på morgenen, gjorde klart skolemat, passet på at han kom seg trygt frem og slik varte det til jeg gikk over på ungdomsskolen. Han har alltid vært en svært sårbar gutt, om han var nedfor kunne man se det på hele han. Det er så hjerteskjærende å se når de du er glad i har det vondt, og det var noe han ofte hadde. Etterhvert som han ble eldre å begynte på vgs så begynte han å tilbringe mer tid utenfor dørene her hjemme og var ofte sammen med venner. Det var som en ny gutt, og man kunne som oftest se et skikkelig gledes smil på den gutten.

Likevel hadde jeg alltid denne frykten i bakhodet, den frykten som jeg hadde båret på siden jeg var liten. Den frykten som slo meg midt i ansiktet en sommerdag i august 2014. Det er en samtale jeg aldri kommer til å glemme, og det verste med det hele var at jeg var ikke overasket, det var som forventet. Det var bare så utrolig vondt å få høre det. Han kom ikke lengre enn “Du vet det pappa prøvde på”… før tårene mine fosset nedover kinnene der vi stod parkert på ei busslomme like utenfor leiligheten til en kompis av oss, der han skulle på fest. “Jeg har også prøvd på det”, fortsatte han. “Dette livet er ikke for alle, og det er ikke noe for meg”. Jeg hører fremdeles disse ordene på repeat i mitt eget hode, og de er fremdeles, så lenge etterpå – like hjerteskjærende, selv om jeg er utrolig takknemlig for at han var ærlig med meg og åpnet seg opp så mye og fortalte meg alt.

Jeg kjenner hvordan det knytter seg i hele halsen av å skrive dette innlegget. Klumpen i magen føles mye større ut enn det å gå høygravid, og den er der for livstid. Jeg visste på forhånd hva som kom til å skje, jeg visste at uansett hva jeg gjorde så ville det ikke endre noe, men jeg klarte ikke å la være for å kjempe, sammen med resten av familien.

En snap jeg sendte til mamma en av alle de gangene hun var urolig <3

Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg har alltid kjent på den følelsen at dette kom til å skje, jeg har alltid tenkt på hvordan jeg kommer til å reagere, hvordan jeg skal håndtere noe så jævlig. Hvordan jeg skal være forberedt, blir man egentlig forberedt på noe slikt? I et helt år kjempet vi, og på det året prøvde han flere forsøk tidligere uten å lykkes, helt frem til oktober 2015.

Denne sorgen går aldri over, men den varierer. Noen dager ser jeg tilbake på alt det gode å kan le litt for meg selv, mens noen dager gråter jeg mens jeg ser jeg tilbake på alt det vonde vi opplevde og det å ikke ha en så viktig person her med meg, med oss. Hans død minnet meg på så mange ting fra barndommen som jeg hadde fortrengt helt, og det ble som å gå igjennom alt på nytt. Jeg skulle så inderlig ønske jeg kunne fått en siste klem, et siste farvel, eller bare et brev å se tilbake på. Det finnes de dagene der man bare skulle ønske man kunne klikke på next, i håp om at neste dag blir bedre.

For et savn </3

Boss up lil’gurl

Det kommer dager i livet der du må minne deg selv på hvem du er og hvor langt du er kommet. Alt du har vært igjennom som du har overvunnet, alle feil og all lærdom. Uansett hvor klisjè det høres ut, så er vi alle rå bra! Jeg har hatt noen veldig vanskelige dager, og humøret har naturligvis vært deretter. Mye som skjer på en gang av ting som ikke alltid er så greit, og mange valg som skal tas for veien videre. Av og til glemmer jeg bare meg selv midt i alt kaoset, og da er det viktig å stoppe opp litt og tenke på akkurat det, seg selv. Så, de siste dagene har jeg tatt noen tak og lagt fokus på det som gleder meg;

 

Jeg har baket boller, med vaniljekrem! Yam, det beste jeg vet. En liten historie fra lørdagskvelden da jeg valgte å være med ut edru > Jeg hadde nettopp kjørt ei venninne fra festen vi var på til en annen, og før jeg skulle tilbake stoppet jeg innom Shell for å unne meg en skikkelig usunn bolle, (haha, det er så typisk meg!) Jeg gikk jo kledd i et skikkelig “fest antrekk”, og kommer inn der “Hey, har dere boller?” Til min store fortvilelse var de siste nettopp solgt i og med at det nærmet seg stengetid, så mens jeg snur meg mot utgangen for å finne noe annet søtt, sier dama i kassa “Hadet”, men neida, denne frøkna fant seg en sjokolade som en nødløsning, betaler, går ut og setter meg i den rosa bilen min. Lenge siden jeg har følt meg så dum.

Jeg har kjørt den lille veien ekstra til Flekkefjord for å ta sol der. Den ene solsengen de har der er helt rå, og virkelig verdt turen! I tillegg elsker jeg å kjøre bil med anlegget på bånn gnu, og bare la alt av tanker suse fritt. Jeg varierer mye hvilken spillelister jeg spiller, enten er det skikkelig triste sanger, ellers er det russemusikk, finnes ingen mellomting her. Haha! Sykt hvordan man kan styre humøret i en viss grad med hjelp av litt musikk.

Gått mange turer med gode venninner og snakket ut om alt som plager oss fortiden, og alt vi har å se frem til videre. Disse turene og samtalene er så gull verd! Jeg har også hatt noen turer til norskeknuten alene, noe jeg egentlig hater, men samtidig føles det så godt når man bare er kommet til toppet, og iallefall når man har kommet seg hjem igjen.

Første bilde er fra sist uke, været var så nydelig da! Fikk en skikkelig vår følelse, også plutselig bare… Hva faen, snø? Jeg vet vi kun var i slutten av februar og begynnelsen av mars, men likevel – Jeg er så gira på vår nå. Jeg har en følelse på at denne våren her blir bra(!)

Jeg har vært sminkefri hele uka, noe jeg som oftest er, og sett ut som dritt, og slikt har jeg følte meg også. Søskenbarnet mitt påpekte det igår, hvor slitne vi begge så ut. Dermed tok jeg meg en skikkelig spa kveld igår, og sminket meg skikkelig idag! Så overfladisk, men så sykt digg. Rart hvordan litt sminke kan føles på velværet av og til.

Ooog jeg fikk en skikkelig god nyhet igår! Nå ser jeg bare frem til ei ny uke og krysser fingrene for at det siste går i boks. Ha en fin lørdag så lenge <3