Mandag og celleprøve.

Det er ingen tvil i at denne frøkna har en skikkelig blåmandag idag, for fy søren så sliten jeg er. Planen var egentlig å få unnagjort ei økt på mølla etter at jeg hadde kjørt E på skolen, frem til jeg skulle til legen klokken 10:50. Den økta der ble ganske kjapt byttet ut med litt ekstra tid i sengen, men det trengtes. Det ble mye jobb sist uke, på torsdagen var jeg faktisk på jobb deretter kurs i 20 timer i strekk, mens det var fult kjør med en jobbehelg og flere ting som måtte ordnes. Jeg skulle ut på lørdag etter jobb og kjente egentlig at det var det siste som fristet. Energi nivået mitt var helt nede på null. Planen var egentlig julebord sammen med noen flotte venninner, før et ekstra forspel med noen andre venninner før turen gikk videre til Harvest på katastrofe. Det hele endte opp med et lite “familie forspel” senere på kvelden så jeg fikk litt tid til å slappe av først. Kvelden på harvest ble iallefall den beste på lenge, så det var absolutt verd det!

Grunnen til at jeg skulle til legen idag var for at jeg skulle ta en celleprøve. Jeg har gjort det en gang tidligere for noen år siden da jeg ba om denne prøven selv, og kom til en turnuslege som var ny og kun jobbet der for en liten stund, hun hadde aldri tatt denne prøven før og var litt usikker. Hele opplevelsen var bare grusom og ikke minst smertefull. Tiden det tok føltes som en evighet mens idag derimot.. Jeg merket forsåvidt ikke noe til det, det var nesten over før det begynte. Nå kan jeg gjerne ta en ny prøve igjen uten å måtte grue meg for noe. Denne prøven er så viktig, husk og sjekk deg <3

Nå skal jeg bare bruke tiden på å slappe av før barna skal bli hentet på skolen. Jeg kjenner at jeg orker ikke tanken på trening idag og det er helt ok kjenner jeg. Klokken 16 skal jeg på jobb på Cubus i Flekkefjord, så i det jeg er hjemme halv ni ikveld så er det leggetid både for E og meg selv.

Krysser fingrene for at deres mandag er litt mer energifull 😛

Det som skjer i November!

Holaaa! Her har det jammen meg vært skikkelig dårlig oppdateringer de siste dagene, grunnen til det er som nevnt i forrige innlegg at jeg har vært syk. Det har vært veldig frustrende fordi det kommer så plutselig uten noen form for forvarsling, og når det først skjer så er det helt grusomt, mens når det er over så føles det helt rart som om det aldri skjedde, for hva skjedde egentlig? Så merkelig når man ser tredobbelt pluss og kun må ligge nede. Heldigvis har jeg blitt bedre disse dagene og er faktisk på dag fire som “normal”. Jeg har hatt fri fra jobb idag og har faktisk fri helt frem til lørdag, så disse dagene skal jeg kose meg ekstra mye med kidsa!  Nå som november er godt i gang så tenkte jeg at jeg kunne dele denne månedens høydepunkter med dere, som jeg gleder meg så til!

Første ting som skjer er at onkl G skal hjem på perm, allerede nå på fredag! Jeg skal kjøre inn til Kristiansand for å hente han på formiddagen og ser frem til en helg med han hjemme. Skikkelig familie hygge, det beste jeg vet om. Spesielt når alle er samlet <3 Når vi først er inne på familietid, så skal jeg og EA i bursdag til fadderbarnet mitt på søndag, sønnen til mitt kjære søskenbarn. Det gleder vi oss til, de små vokser så aaaltfor fort!

Helgen etter har jeg invitert til jentefest hjemme hos meg, før groove coverage skal på harvest. En god blanding av de jeg har jobbet med, de jeg jobber med, nye og gamle venninner. Her kommer det jenter fra både Mandal, Lyngdal, Vanse, Flekkefjord, Sira, Gyland + 😛 Haha!

I uka etter skal jeg en tur til frisøren og… FARGE HÅRET! Endelig, ikke bare har jeg tidenes ettervekst, men jeg har også planlagt dette i over tre måneder. Shit! Jeg skulle klare å vente lengst mulig for å spare håret så godt som det lot seg gjøre. Jeg har kun hatt to frisørbesøk i år, en gang i junuar og en gang i juni, begge gangene har jeg kun farget etterveksten. (Rosa fargen i juni var kun en shampoo). Det er på tide med en liten forandring med andre ord.

Om jeg husker rett så har jeg vært blond i rundt to år nå, det er ny rekord siden jeg i 8ende klasse faktisk! Det skal i alle fall bli så deilig å slippe den etterveksten. Føles uansett hva jeg gjør med håret nå så ser det bare ekkelt og grusomt ut, fysj.

Siste helgen i måneden skal Katastrofe på harvest, en av de siste konsertene han har før han legger ned så den kan man jo ikke gå glipp av 😛 Utenom dette så MÅ jeg seriøst får ferdig det kjøkkenet mitt + resten av huset så jeg kan få komt i gang og innredet det skikkelig! Jeg tenkte å ha besøk av Marta ganske kjapt for “litt” hjelp til hvordan jeg kan ha det, for jeg er elendig på slikt, mens hun derimot… Et geni, på alt! Dette er også det første året der jeg endelig har plass til å ha juletreè, så i år skal julen planlegges skikkelig. Jeg vil som alltid ha noe unikt som ikke alle andre har, så akkurat hva blir spennende! Julegavene skal være ferdig innen første desember, og siden det er på en søndag så skal juletreèt opp den dagen. Det blir koselig!

Tredobbelt syn.

Det hele startet i juni med at jeg fikk hodepine, ble kvalm for å så ikke klare å se noe særlig. Selv om jeg satt nede og slappet helt av så hjalp ikke det, jeg ble måtte ligge helt flatt nede med lukkende øyner. Til og med da svev alt rundt meg, når dette skjedde måtte jeg også kaste opp etter litt, mens synet fremdeles surret rundt. Dette skjedde heldigvis bare en gang, men så fortsatte det at det skjedde en gang i juli når jeg faktisk var ute og drakk alkohol der jeg bare kollapset helt og ble hentet av ambulansen og kjørt til sykehuset. Etter hvert som jeg lå der så ble det bedre, så jeg dro ned til byen igjen, men var der ikke mer enn 10 minutter før det skjedde igjen. Jeg trodde da at det bare var alkoholen som spilte inn. Men det samme skjedde en gang i august også, før det skjedde i september igjen. Da var jeg også ute, men ble liggende på badegulvet. Kroppen var helt død, mens jeg var helt med i hodet. Alle trodde det var alkoholen da også, noe som var veldig frustrerende siden jeg nettopp hadde begynt og drikke og ikke hadde drukket noe særlig, men jeg skjønte ikke selv heller hva som gjorde dette. Nå skjedde det også i oktober da jeg også var edru som i august. Siden dette skjedde så sjeldent så tenkte jeg ikke helt over det.

Jeg nevnte dette for legen på lege timen jeg hadde på torsdag i sist uke, jeg følte meg egentlig ganske dum, for det var vanskelig å forklare og etter min mening hørtes det helt teit ut. Heldigvis tok legen det seriøst og skrev ned alle symptomene. Hun trodde da at det kunne være magemigrene siden jeg også har fått noen intense stikk i magen, eller krystallsyke. Selv tenkte jeg at det ikke var magemigrene siden det også skjer så sjeldent og ikke har samme smerte på likt. Men kanskje er det en blanding? Jeg aner ikke.

Ironisk nok så skjedde det samme på torsdagen og faktisk hver dag frem til søndag. Søndagen var vært, da ble synet til slutt helt borte. Jeg ble liggende nede litt for å så reise meg. Jeg skulle hente sønnen min hos bestemor, der besta kjørte meg grunnet synet. Da jeg gikk ut av bilen føltes beinene tunge som betong, og synet ble borte igjen. Alt bare sveiv. Jeg kom meg inn til bestemor og halvveis i trappen før kroppen bare sviktet helt. Jeg ble kjørt hjem og liggende på sofaen, denne gangen varte det så lenge som i ett par timer før det ga seg, men synet surret fremdeles litt. Når dette skjer så blir også øynene veldig store, både selve øynene og pupillene store samtidig som jeg kjegler på venstre øye.

Etter hvert som mandagen kom så var jeg helt fin igjen, det samme med tirsdagen. Ironisk nok snakket jeg med sjefen på en av jobbene at jeg hadde blitt bedre og at det ikke har skjedd noe nå. Ett par timer etterpå kom det tilbake igjen og jeg ble liggende på sofaen atter en gang. Både gå gangen og snakkingen min streiker litt. Det blir vanskelig å få frem ordene. Åh, jeg lurer så fælt på hva dette kan være. Jeg tok flere blodprøver på torsdagen og krysser fingrene for at de finner noe der. Om noen har opplevd noe lignende så sent meg gjerne en melding. Vell, det var en liten oppdatering på meg, bildet under beskriver humøret mitt akkurat nå..

Posering VS sannheten.

FØR du leser dette innlegget… Grunnen til at jeg har tatt såpass drøye bilder er for å få frem poenget tydligere enn hvordan det ser ut med klær på. Desuten skjønner jeg ikke helt greia med at undertøy ikke er greit, da får man jo med en gang masse baksnakking og dritt, mens når man går i bikini på stranden så sier man ingenting, det er jo ca de samme plaggene, så jeg skjønner bare ikke helt det der, men okei!

Tilbake til poenget jeg vil frem til her. Dette er virkelig ut av min komfortsone, jeg har alltid slitt med dårlig selvtillit og min egen selvfølelse, men om jeg kan hjelpe noen med å få det litt bedre med seg selv så er det absolutt verd det. Jeg aner ikke hvor mye tid jeg bruker til dagen på å bla gjennom instagram, og jeg er den typen som fåretrekker fremsnakk fremfor drittslenging. Jeg får sikkert girlcrus 95% mer enn på gutter, ikke i den forstand at jeg blir betatt / forelsket altså, men dere skjønner. Jentene jeg ser på er ofte tynne og velltrente, har en skikkelig fin kropp, gjerne brun med tatoveringer også, det digger jeg. Et minus med dette er at jeg sammenligner meg selv altfor ofte med andre. Jeg er veldig, og da mener jeg veldig “god” på å nedsnakke meg selv, finne negative ting på meg selv og bare ende opp med å føle meg som dritt, rett og slett. Selv om jeg vet ting kan ser anderledes ut på bilder enn virkeligheten, eller jeg har vell egentlig bare blitt mer bevisst på det med tiden og prøver å tenke etter på akkurat det.

Det er utrolig hvor anderledes man kan se ut med rett vinkel og lys. Mange slike bilder ser nesten ut som før og etter resultater av trening og / eller sunnere kosthold mens man faktisk kan ta bildene rett etter hverandre. Bildet nedenfor er vell et godt eksempel.

Ser bare litt sliten ut på disse bildene, haha. De ble tatt under familieuka der jeg var rimelig ferdig, for å si det mildt. Så ikke tro på alt du ser, ikke sammenlign deg selv med andre og vit at du selv ser bra ut og er bra nok.

Det samme gjelder med sminke, jeg blir ikke overrasket om noen ikke kjenner meg igjen med eller uten, for det er to helt forskjellige ansikter. Jeg føler meg ikke komfortabel uten sminke i det heletatt, noe besta kan bekrefte da hun ofte spør om jeg er syk når jeg går uten, haha.. Likevel går jeg sikkert 80% uten sminke. Jeg kunne nok pratet om dette i all evighet men jeg runder av nå. Det beste du kan gjøre for deg selv er å dra frem det positive, gjør det som får DEG til å føle deg bra og gjør deg glad. Det kommer man langt med.

Vell, nå er det på tide å starte denne fredagen. Jeg skal nemlig overraske barna med noe jeg har gledet meg til i en uke nå! Forteller mer om det senere, i mellomtiden så håper jeg dere får en fin fredag, og en god start på helgen. KOS DERE <3

Frivillig innlagt på ARA – Gjesteinnlegg.

God morgen <3 Idag er jeg så heldig å få dele et gjesteinnlegg om hvordan det er å rusavhengig, og legge seg frivillig inn på ARA. 

Folk flest tror det å bli rusfri er lett men desverre så er det ingen selvfølge å klare og bli rusfri. Det krever MYE pågangsmot. Jeg er selv i behandling og jeg er innlagt på Basis døgn. Jeg er en mann/gutt på 22 år (kall det hva dere vil) som har vært rusavhengig siden jeg var 16 år gammel. For dere som ikke vet hva basis er så er det en intens og omfattende behandling som har en varighet på 6-8 uker alt eller hva som er nødvendig for pasienten. Basis er en behandling som består av en gruppe som er selvstyrt ca 60% tiden som består av flere pasienter med rus problemer (alkohol eller narkotika).

Jeg hadde nylig familie-uke, og mange tenker at det er en koselig uke der familien er samlet men det er feil. Denne uka var veldig tøff både for meg som pasient og for min flotte familie. Som det blir sagt så skal familien sitte og skrive et brev der de skal nevne en eller flere hendelser de har opplevd meg ruset, de har da sjangs til og fortelle meg ting de kanskje ikke har hatt lyst og spørre meg om før. Jeg skal sitte rettet mot de i en stol hvor det sitter 1 person om gangen forran meg, jeg har også avlagt en muntlig ærklæring på at jeg er villig til og kun lytte uten og avbryte (selv om det er noe som blir nevnt som jeg kansje er uenig i). Jeg skal bare sitte der som en statue rett og slett, og dette er andre dagen i familieuka, men for meg er det første dagen siden familien har en god del praktisk teori og informasjon dagen før. Det var helt jævelig rett og slett, jeg var så langt i kjelleren etter det som ble sagt, selv om jeg visste at det var hardt og at jeg fortjente det, så var det alikevell tungt og ta innover seg. Spesielt når man ikke bare kan ruse seg fordi ting er vanskelige, nå er den tiden forbi og da må man klare deg uten.

Dagen etter så skal jeg besvare familien på de hendelsene de har nevnt, eventuelt besvare på spørsmål som de kansje har stillt meg i forveien. Jeg har ikke lov til og låve noe, jeg må frata familien skyld også. Denne dagen er det heldigvis lov til og gi en klapp eller en klem til familien etter at besvarelsen er gitt. Senere samme dag kommer familien opp på kaffe og noe “attåt”. Familien min fikk lov til og ta meg med og spise og vi snakket og koste oss i flere timer før de reiste hjem. Dette betydde mye for meg og jeg tror familien min også hadde stort utbytte av denne uken, jeg føler jeg har fått avlastet familien for løyner, skam å skuffelse. De har faktisk ikke noe skyld i mitt rusbruk, det er det bare meg ene og alene som kan stå til ansvar for.

Om du kan tenke deg et rusfritt liv, anbefaler jeg basis på det sterkeste. Det gjør så mye godt! Men det er en behandling man ikke får, man må ta behandlingen selv. For og si det sånn så jobber ikke moren din her! Jeg har 1 uke igjen i basis, deretter bærer ferden videre til Rehab-Posten hvor jeg skal være i 3 måneder. Etter de 3 månedene skal jeg være i oppføgling 11 måneder.

Som dere har fått lese i teksten ovenfor så krever det en enorm viljestyrke og pågangsmot for å fullføre, spesielt i vanskelige tider, noe det blir mange av. Det gjelder å holde hodet under vann. Sist men ikke minst må man være helt innstilt på å bli rusfri selv, ingen andre kan hjelpe eller gjøre det for deg. Jeg håper de siste innleggene om dette temaet kan være til hjelp for noen, både rusavhengige og pårørende – og også for forebygging. Dette her er ikke noe man prøver ut for “gøy” til de som tror det, for er du først hektet så blir det et helvette å komme ut igjen. Jeg har mistet så mange til rusen, både familie og venner og det er så trist. Ikke bare kjører de livet i grøfta men det blir også som om de “dør”, fordi de blir noen helt andre personer. Brutalt men sant.

Familieuka – sannhetens øyeblikk

Jeg nevnte i sist innlegg på hva familie uka gikk ut på og hva vi gjorde på dag 1, og begynnelse på dag 2. Før det var tid for den brutale sannheten og harde kjærligheten mellom oss som pårørende, våres rusavhengige, den andre familien og deres rusavhengige + de andre rusavhengige som nå er på basis sammen med de som jobber der. På dag 1 får vi ikke møtt de, og på dag to får vi ikke møtt de før vi skal fremføre våres opplevelser rundt deres rus. Her skal vi komme med noen hendelser som har skjedd, hvordan det har påvirket oss og følelsene vi har hatt. Vi sitter da alle oss som familie mot dem, der to stoler er plassert i midten. Der den ene som er rusavhengig sitter og den som fremfører som pårørende sitter. De får ikke lov til å vise noe ansiktsuttrykk eller noen form for prat eller klem, de blir kun sittende der i 30 minutter og tar i mot det vi sier, før de må gå igjen. Heldigvis startet vi med undervisningen først før det helt på slutten av dagen var tid for fremføringen. Etter dette avsluttet vi med å snakke om tanker og følelser etter dette. Jeg vet egentlig ikke helt hva som skjedde, men jeg begynte å gråte under fremføringen og klarte ikke å slutte. Hele to timer gråt jeg, da vi tok bussen tilbake var jeg så sliten at jeg havnet i seng i det jeg kom inn hotell døren klokken fem og sov frem til klokken syv dagen etter. Jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg bare gråt og gråt uten å stoppe, men jeg er veldig følsom av meg og gråter veldig ofte, nesten daglig så jeg var ikke overrasket, men mamma sa det var ulikt meg for jeg gråter aldri forann folk, med mindre jeg har fått litt for mye alkohol i bloet, men jeg vet ikke hvorfor jeg gråter da heller. Haha, det er skikkelig teit for om noen spør meg hvorfor jeg gråter så vet jeg ikke før, og om de spør om en grunn så sier jeg at det er derfor, selv om det ikke er det og sannheten er at jeg ikke vet.

Uansett, på dag tre startet vi igjen med undervisning som varte frem til klokken elleve. Da var det tid for at våres rusavhengige skulle svare oss på det vi hadde sagt dagen etter, der de be oss komme opp i den ene stolen som står imot midt på gulvet, person etter person. Her får vi lov til å se noe og avslutte med en klem. Her gråt jeg heldigvis ikke under våres, mens den andre familien hadde en så sterk historie at der måtte jeg virkelig holde tilbake tårene. Dette tok også ca 30 min før de gikk igjen og vi fortsatte med undervisningen. Det var mye tung info å ta innove oss, og vi var så slitne i hodet allemann.

Da klokken ble tre var vi endelig ferdige for dagen, og var bedt på kaffe og kake sammen med basisgruppa. Etter det fikk vi lov til å tilbringe tid sammen med onkelen min frem til klokken seks der vi snakket ut om alt og bestilte oss mat. Vi er en veldig åpen og ærlig familie som står sammen i godt og vondt og alltid støtter hverandre. Det setter jeg så uendelig stor pris på! Allerede neste fredag er onkelen min ferdig på basis og skal videre på noe som heter halvveis huset. Det blir en spennende tid som virkelig ser lys ut. Jeg gleder meg til veien videre og er så stolt! Dette krever virkelig en stor viljestyrke og det er så godt å se at han er motivert til dette <3

I regn og solskinns dager står vi alltid sammen, uansett hvor vondt og vanskelig ting kan være. Vi har alltid hverandre og det er det viktigste. Vell, nå skal jeg få meg noe søvn og satse på at kvalmen gir seg :-/

Familieuke – Rusavhengig – Pårørende

NB, en av grunnene til at jeg skriver om dette er for at mange tror at dette er noe koselig. Skikkelig kvalitetstid med familien, noe det virkelig ikke er. Det er hardt og brutalt samtidig som det endte godt. En annen grunn er at jeg brenner veldig for akuratt dette. Jeg har mistet mange til rusen, og vil gjerne sette litt lys på det hele.

Tidlig tirsdags morgen reiste jeg, mamma, tante og besta med toget til Kristiansand hvor vi skulle tilbringe de neste tre dagene. Vi skulle delta på familieuka ved sørlandet sykehus HF på ARA (Avdeling for rus og avhengighetsbehandling sammen med onkelen min som er til behandling der på basis, noe han selv er åpen om, og har all grunn til å være stolt av. Det er iallefall jeg.

Jeg visste litt hva jeg gikk til i og med at det kun er fem år siden vi var på det samme med tante. Denne gangen har de to byttet plass, der tante har vært rusfri i noen år nå. Jeg er så inderlig imponert og uendelig stolt, hun er virkelig et godt forbilde for min onkel, og alle andre rusavhengige, for hun hadde ingen lett vei og gå, det skal være sikkert. Jeg kan ikke forstå hvor vanskelig og grusomt det må være. Jeg krysser alt jeg har for at denne behandlingen også vil gi samme utfall til min onkel, for han trenger jeg virkelig i livet mitt. Det å se at noen man er så glad i kjører livet sitt helt til bunns er grusomt. Så frusterende å vite at det ikke finnes noe som kan hjelpe, dersom vedkommende ikke vil ha hjelp selv – Noe han heldigvis vil nå <3

På bildene er det meg, onkelen min og tante, som ble tatt i 2014 da tanten min var her <3

Som de selv har skrevet i informasjonshefte; “I går – i dag – i morgen. Det er to dager vi ikke skal engste oss for, to dager som vi kan holde fri for frykt og engstelser. En av disse dagene er gårsdagen, med dens feil og bekymringer, dens foseelser og tabber, dens hodepine og lidelser. Gårsdagen har for alltid passert oss. All verdens penger kan ikke gi oss gårsdagen tilbake. Vi kan ikke få usagt et ord. Gårsdagen er forbi.

Den andre dagen vi ikke skal engste oss for er morgendagen. Frykt og engstelse  vil ikke kunne forandre den. Gleden og sorgen er ukjent i den ukjente morgendagen. Den er hinsides vår umiddelbare kontroll. I morgen vil solen stå opp, kanskje bak et skylag, men den vil stå opp. Men før den gjør det – har vi ingen formening om morgendagen, for den er ikke født ennå.

Dette tillater kun en dag – dagen i dag. Enhver kan utkjempe en strid og overleve prøvelser av en dags varighet. Det er bare når du og jeg legger sammen byrdene av disse to fryktinngytende evigheter – I går og i morgen – at vi bryter sammen. Det er ikke opplevelser på en dag som får en mann til å bli gal – Det er summen av noe som hendte igår og frykten for hva morgendagen kan bringe. La oss derfor leve en dag om gangen”.

Familie uka består vanligvis av fire dager fra tirsdag til fredag, denne gangen er vi fra tirsdag til torsdag som vil si tre dager. På dag 1 har vi frammøte og presentasjon. Denne ganger er vi to forskjellige familier som er pårørende til to stk. Dagen består av undervisning for rusmiddelavhengighet del 1 og del 2, en film og forbredelse til familiemøte. Etter denne dagen var vi alle veldig utslitte og trøtte, og klokken 22 var vi alt i seng alle mann, eller kvinner da. Vi får heller ikke sett våres onkel denne dagen.

Dag 2 går vi igjennom tanker og følelser fra gårsdagen som bringet frem mange vonde minner og rippet opp i flere både gamle og nye sår. Etter dette hadde vi undervisning igjen fra ei dame som tidligere hadde vært alkoholiker selv men som nå jobber som ruskonsulent. Hun hadde en helt grusom og brutal historie bak seg som var hjerteskjærende å høre på. All respekt til henne som har komt der hun var idag. En slik undervisning burde de virkelig hatt på skolene, med mennesker som selv har stått i disse stormene. Noe alle burde fått med seg! Videre skulle vi familiemøte sammen med våres rusavhengige, og de andre som var på basis guppa. her fikk vi kun sett han i ca 30 min sammen med de andre som er på basis. De hadde ikke lov til å si eller gjøre noe, som om de kun satt som en statue. Dette kommer i et eget innlegg, da det var mye følelser i spill, som er veldig vanskelig å sette helt ord på.  Jeg var i seng klokken fem på dagen, frem til neste dag klokken syv på morgenen. Den søvnen trengtes veldig. Innlegget om dette kommer imorgen.

Ellers håper jeg dere får en fin dag. hver takknemlig for alt du har, ta godt vare på de rundt deg og gi et vennlig smil til alle du møter. Det skal som oftest så lite til <3 Husk at selv den beste kan gjøre feil her i livet,vi er ingen feilfrie, desverre.

Fire uvirkelig år.

Det er noe med det der, hver gang oktober er i gang så kjenner jeg en rar følelse i hele kroppen, og når det er den 17. Oktober så vet jeg det uten å sjekke. Denne dagen vil for alltid være vond uansett hvor mange år som går. Det er så rart å tenke på at det er hele fire år siden min kjære bror valgte å forlate verden. På mange måter føles det som om det var igår, på andre måter føles det som om det er en evighet siden, samtidig som det føles som om det aldri skjedde, som om han enda er her med oss. Jeg tar meg enda i å tenke på at dersom jeg trenger hjelp til noe og mamma ikke kan, så kan jeg spørre han, før det går opp for meg at nei det går jo ikke. Det å miste noen som man har så nært og er så glad i er noe som foralltid vil være vondt, slik har vi det alle.

Jeg er en person som alltid sletter alt, meldinger, av og til bilder, søkelogger, innlegg på facebook som jeg selv har lagt ut eller andre har skrevet osv. Listen er lang, det er slik jeg “rydder”, noe som er veldig kjedelig. Jeg har feks ingen samtaler fra meg og Per Inge, nettopp fordi de allerede var slettet. Jeg burde egentlig ha lært meg allerede da at jeg ikke skal slette ting, men man tror liksom aldri at man skal miste det, om dere skjønner? Uansett, idag dukket det opp et minne jeg faktisk har spart på, som jeg publiserte på facebook for fire år siden.

Det stod; “Himmelen he fått ein ny engel, pass godt på han pappa  Bli hardt uden denna gode gledespredaren. Ingen e som deg, du vil alltid ha ein heilt spesiell plass i hjerte mitt, alltid ❤”

Senere den kvelden la jeg ut et nytt innlegg med teksten var Eg sedde så stor pris på alle dei fantastiske menneskan eg e så heldig å ha i live mitt som he tilbringt denna evi varans dagen me meg å familien, å alle dei fine meldingan< Tomromme ette denna fantastiske gutten bli umuli å fylla, eg vente endå på at dei fine øuen ska åpnas ijen. D e heilt uvirkeli Ingenting kan beskriva d gode bånne mi hadde sammen. Meg å deg konne snakka om alt, d he betydd så mye at du he kåmme te meg i både goe å vonne daga  Håbe pappa tar godt vare på deg! Mi ses igjen ein vakkar dag

Jeg husker den enorme støtten meg og familien min fikk, fra familie, venner, kjente og ukjente, tidligere venner, tidligere klassekamerater, jobb kolegaer og alt mulig. Jeg husker jeg ble helt tom for ord, at så mange kan bry seg og vise sin medfølelse. Det er jammen meg sykt, og så utrolig fint!

Ellers… For ei uke, for en dag! Jeg var oppe så tidlig som halv fem tirsdags morgen for å ta toget asted og kom nettopp hjem nå ikveld. Det har vært ei tung uke, med mye tanker og følelser. Jeg kjenner jeg har vondt i både hodet og magen, og er skikkelig kvalm. Det skal virkelig bli godt å gå på nattevakt ikveld for å få hodet over på andre ting enn mitt eget tankekaos. En slags god avkobling for alt. Jeg skal skrive et innlegg imorgen om hva jeg har vært på denne uken imorgen.

Nå venter iallefall jobb, håper alt står bra til med dere <3

Det som gjør meg glad!

❤️Når noen sender meg en sang og sier at de tenkte på meg når de hørte den. Jeg husker fremdeles da jeg gikk i niende plasse og min daværende kjæreste sendte meg en sang som gjorde at han tenkte på meg. Det var nok første gangen, og siden har det skjedd flere. Disse sangene minner meg om den tiden og de menneskene, noe jeg synes er så koselig når man hører den igjen, for eksempel om et år eller mer senere.

❤️Fridager med sønnen min, disse dagene setter jeg så uendelig stor pris på i disse hektiske jobb og skoledagene våres. Det å tilbringe masse tid sammen og finne på hva enn vi vil uten å måtte ha noe klokkeslett å gå etter, eller andre steder å være, det er helt perfekt.

❤️Kjøretur(!!) Jeg elsker kombinasjonen av bil – musikk og utsikten på turen. En liten fakta, jeg er en veldig vanskelig person å komme i kontakt med dersom det er en gutt som vil bli kjent, finne på noe eller whatever. Dette er fordi jeg har siden jeg var liten hatt veldig vanskelig for å stole på menn / føle meg trygg. Jeg mistet jo pappa ganske tidlig av et valg han tok selv, og videre i livet mitt har det vært mye alkohol / rusmisbruk / psykisk mishandling fra noen av de “mannlige” familiemedlemmene som gjør at jeg alltid har vært meg utilpass med mannlig lærer, tannlege, lege osv, knyttet til opplevelser jeg har fra barndommen. Men dersom det er snakk om en kjøretur så er jeg som oftes lett å ha med å gjøre, haha!

❤️Hjemmekvelder eller en skogstur med familien eller jentene, det er seriøst påfyll av energi og tilbringe tid med dem som står deg nært. Enten man sitter hjemme med tente lys mens man prater om alt som skjer i livene våres samtidig som tv’n suser i bagrunnen, eller om man drar ut på tur i frisk luft og besøker idylliske steder. Ah, det er det beste jeg vet.

❤️Egentid, det er ikke mye som er mer digg enn en skikkelig selvpleie dag der du kun fokuserer på deg selv og gjør det som får deg selv til å føle deg bra. Trening, en lang dusj, hårkur, ansiktsmaske, fiksing av negler og alt det der. DIIIGG!

❤️Ellers så gir kattene mine meg masse glede! De kommer alltid løpene etter meg når jeg kommer hjem fra jobb, gir meg et godt selskap og masse kos. Det som er mest spesielt er hvordan de merker når noe er galt, hvordan de kneger seg opp til og stryker litt med labben, haha. Vanskelig å forklare men dere skjønner.

Og mens vi er innom på det som gjør meg glad, jeg er nå ferdig med syv nattevakter på verdens beste jobb, jeg har frihelg sammen med kidsa mens mamma skal jobbe, og får et etterlengtet besøk av ei venninne! Vi har begge vært opptatt med hus og leilighet de siste ukene, at nå blir det godt med litt jentetid sammen❤️

Verdensdagen for selvmordsforebygging.

Dette er bare mine egne tanker, med blanding av litt erfaring. Jeg beklager dersom jeg støter noen med dette innlegget for det er overhode ikke meningen.

Jeg er veldig for åpenhet angående psykisk helse – Vi må ikke være redd for å prate om våres egne følelser, eller det å søke hjelp. Det finnes en gruppe på facebook som heter selvmord – for oss etterlatte. Denne gruppen anbefaler jeg til alle som har mistet noen av selvmord.

Det finnes mange som sliter med å takle et normalt liv etter at de har mistet noen til selvmord, meg selv inkludert. Jeg har savnet litt mer fokus på hvor tungt de etterlatte har det etter å ha mistet noen av denne grusomme årsaken. Sorgen tar tid, vi takler det alle forskjellig – samtidig som jeg tror vi alle sliter med det, det går på en måte aldri over, selv om hverdagen “fortsetter”. For noen kan den vare i svært lang tid og hindre deg i å komme tilbake på jobb, være sosial, slite med søvn og eventuelt bli suicidal selv, mens for andre kan det å komme tilbake på jobb fort være en slags rømmningsvei fra sorgen der man ikke får bearbeide det som er skjedd fordi man holder seg selv såpass opptatt. Mange som før var friske blir nå syke selv. Det er alltid godt å kunne ha familie og venner rundt seg til å prate om det, men jeg anbefaler også å ta kontakt med fastlegen for å høre om det finnes et tilbud som kan passe deg, slik at du får det bedre.

Jeg skulle ønske at det ble mer åpenhet og fokus på psykisk helse for å forebygge selvmord. Jeg håper og tror at de som er suicidal da hadde klart å legge fokus på å kjempe litt ekstra, søke hjelp og finne ut av hva som passer for den enkelte, for at den personen skal få det bedre. Samtidig så føler jeg, er jeg egoistisk nå? Skal en annen person leve for at vi andre ikke kan miste den personen? Ah, det er skikkelig vanskelig å egentlig vite hva som er rett, det eneste vi kan jobbe for er å minske statistikken for at mennesker kommer så langt at de ikke ønsker å leve lengre.

Det er noe vi må starte opp med fra de er barn, og videre i livet. Jeg tror vi alle må prøve å sette oss inn i hvordan det er for en person å være suicidal, samtdig som den personen som er suicidal må prøve å tenke litt på hvordan de etterlatte vil ha det, med et innblikk i konsekvensene av et selvmord. Vi etterlatte vil slite med en sorg, og kanskje skyldfølelse resten av livet. Jeg vet at det er vanskelig for en person som er suicidal å tenke på det, for jeg har selv vært der, og da tenker man ikke så mye på hvordan de etterlatte har det. Mine tanker har iallefall vært at de vil få det bedre siden det har vært så mange problemer med meg, at alle rundt meg fort kommer til å glemme meg. Jeg vet jo inderlig gått at dette er feil. (Jeg er ikke der lengre nå, og fikk hjelp den perioden dette skjedde. Det å bli mamma var nok det som reddet livet mitt mest, samtidig har familien min vært igjennom nok).

Selvmord er aldri et rett valg, man sender bare sin smerte over til alle som er glad i deg. Når man opplever et tap er mange raske til å si hvor sterk du er, men har man virkelig noe valg? Ta vare på de rundt deg, send dem en random melding for å fortelle de hvor glad du er i de, eller hvor takknemlig du er for å ha personen i livet ditt, eller at du savne personen. Hva enn som faller deg inn. Man vet aldri hvordan noen har det, eller når man mister noen.

Vær snille med hverandre – Vær empatisk – Vit at alle kan gjøre feil uten at det skal utgjør det til en dårlig person – Tilgi for din egen del og fokuser på det som gjør deg glad. Idag tenner jeg et lys for alle vi har mistet <3 Stor klem fra meg.