Familiemiddag <3

Igår hadde jeg hele dagen fri før jeg startet på nattevakt 1 av 5, dette utnyttet jeg fullt ut med masse søvn, en liten treningsøkt etter en uke uten(!!) og en familie middag. Jeg har jo pratet om å lage denne middagen i en uke nå, men tiden har rett og slett bare ikke strekt til, helt frem til igår – endelig! Det er så sjeldent at vi alle samles rundt bordet for å spiser middag sammen, så nå kjente jeg at det virkelig var på tide! Det er jo så koselig synes jeg, sitte ned sammen og prate litt om hvordan dagen våres har vært, og livet ellers.

Jeg laget kalkunfilè, poteter, grønnsaker, søtpotetmos og fløtesaus til. Søtpotetmos er seriøst noe av det beste jeg vet om, og så enkelt å lage. Sausen derimot, der ender jeg alltid opp med pose variantene, hehe. Ups!

Jeg har vært på to julebord i år, det første med Cubus der jeg kun spiste kålrabistappe, rødkål og smakte på litt ribbe og på nr 2 hos ei venninne der jeg kun spiste kålrabistappe. Ingen hemmelig at kålrabistappa er min store favoritt. Jeg kan heller ikke spise og drikke alkohol uten å bli dårlig, derfor spiser jeg veldig lite de gangene jeg drikker.

Personlig er jeg ikke så altfor glad i “potetmiddager” heller, men en gang innimellom er det godt, sånn som igår.

Nå skal jeg få meg noen timers søvn etter nattevakten før denne jobbehelgen kicker inn for fullt! Siste innspurt nå før litt romjuls fri sammen med familien nå. Vi kjører forresten 30% rabatt på alle klær på Cubus (i Flekkefjord) idag. Ta gjerne turen dersom du mangler noen siste julegaver, eller bare trenger noe selv, så håper jeg dere får en super dag! <3

Tatovering – gravstein.

På torsdag hadde jeg time hos Svenni i Lyngdal for en ny tatovering og jeg har seriøst gruet meg så at jeg har hatt ett par mareritt. Jeg syntes aldri det var noe særlig vondt før, men nå kjennes det for å si det mildt Er det slik at det blir vondere med alderen, eller har jeg bare blitt ei skikkelig pingle?

Selv om jeg begynte på venstre arm i 2013 som en dag skal bli en full sleeve den dagen jeg bare får tatt ferdig baksiden, og også har begynt litt på et “minne ben”, på venstre og ellers har hatt ett par nye innimellom så ble det ryggen jeg begynte på denne gangen. Her er det ikke snakk om å bli ferdig med en plass først si. Jeg har i bunn og grunn planlagt hele kroppen og synes det er så vanskelig å velge ut hva som skal først. Jeg hadde planlagt noe helt random for ryggen, men en kveld jeg og besta var nede for å tenne lys på graven til lillebroren min så slo det meg plutselig at jeg ville tatovere gravsteinen hans.

Det var jeg som valgte den ut og jeg synes den er så fin! Ikke en vanlig gravstein, og med engelen og hjertet så blir det bra.  Jeg skal ikke ha med innholdet i hjertet som er på gravsteinen så hjertet er foreløpig tomt til jeg finner ut hva jeg skal fylle det med, jeg klarer ikke helt å bestemme meg der men har en liten plan videre på hvordan ryggen skal bli etterhvert.

Stor takk til Svenni for nok en meningsfull tatovering <3 Nå har jeg iallefall bestemt meg for at den neste tatoveringen blir å gjøre ferdig venstre arm før jeg gjør noe som helst annet, og det skal bli diiigg!

Nå skal iallefall denne frøkna rett til drømmeland, håper dere har fått en fin start på uka 🙂

Et nytt kapittel.

Etter seks år i mitt lille “dukkehus” sammen med E er dagen kommet hvor jeg har solgt huset mitt og flyttet ut. Endelig, om det er lov å si? Jeg har aldri verken trivdes eller følt meg hjemme der så nå skal det bli skikkelig godt å lukke disse dørene å åpne noen nye etterhvert. Til tross for at jeg hadde en måned på meg før ny eier skulle overta, så startet jeg flyttingen allerede i det jeg fikk beskjed at huset var solgt, og pakkingen? Den har jeg startet på for flere måneder siden. Bare litt klar si.

Jeg bestemte meg nemlig allerede tidlig i vår at det var på tide å selge huset og finne noe annet, dermed startet jeg med å fikse opp litt med maling, gulv riving, gulv legging og andre småting rundt omkring som måtte fikses. Her fikk jeg god hjem fra bestemor, søskenbarnet mitt, tante og hennes kjæreste, noe jeg er så utrolig takknemlig for. Fine, gode familien min!

Selv om jeg er “alene” og verken er sterk, har noe varebil eller henger selv så er jeg iallefall sta og bestemt, noe man kommer veldig langt med. Jeg flytter kun opp en gate, så jeg har faktisk båret opp møbler til fots. Både tv benk, bord, stoler, kommode, hagemøbler, halve sofaen, og sengen min(!) Jeg lurer virkelig på hva naboene har tenkt i det jeg har gått frem og tilbake med disse møblene. Haha, for et syn! Jeg skal jo ærlig innrømme at det ble en del tungt i lengden, men opp skulle det.

Nå er vi kommet oss godt til rette i barndomshjemmet mitt, hvor vi stortrives. Nå ser jeg bare frem til en skikkelig koselig julemåned, ikke nok med det så blir vi alle “barna” samlet til jul, sammen med søskenbarnet mitt som endelig har flyttet hjem igjen. Endelig er alt komplett! Denne fine lørdagen skal virkelig nytes, det samme må dere <3

 

Sykdom, podcast og egen terapi.

Jeg har ikke vært i form de siste ukene og har hatt av og på med feber, forkjølelse og hodepine. Jeg fikk også tatt den tredje og siste dosen min HPV vaksinen på mandag, og reagerte på den. De to første gikk greit, kun litt stiv i armen den første dagen, mens denne gangen har armen vært vondt i dagene etter og kroppen har verket. Det får nå så være, for det er så verdt det. Jeg er uansett mye bedre nå, så nå krysser jeg bare fingrene for at det fortsetter i denne retningen så jeg snart er 100% back on track igjen.

Til tross for litt sykdom så har det skjedd utrolig mye den siste måneden, mest sannsynlig mer enn det har skjedd i løpet av hele året – i en positiv retning vell og merke, noe jeg skal fortelle om etterhvert. Sånn ellers da… Jeg har begynt å høre på podcast! Dette har nå blitt min store redning for å komme meg ut døra for å gå en tur, noe som virkelig har trengtes.

Jeg er veldig kjapp på å bare sette på en serie å dure i vei på mølla, men det kan virkelig ikke sammenlignes med det å komme seg ut på tur. Podcast er også noe jeg kun hører på når jeg er ute å går, dermed er det en ekstra motivasjon til å bevege meg ut. Ida med hjertet i hånden er min store favoritt. Jeg kjenner meg igjen i så mye av det selv, samtidig som jeg tenker over ting og hvordan jeg selv har taklet diverse ting. Det er så rart å tenke tilbake på ting som skjedde for ett par år siden, sammenlignet med den jeg er i dag. Jeg føler det er de siste månedene jeg virkelig har vokst mest.

Nå har jeg nettopp sovet ut litt etter nattevakt og er straks klar for å hente E på skolen, med det vil jeg ønske dere en riktig god helg. NYT DEN  ❤

 

3 år senere.

Det er ikke så ofte jeg er innom her å skriver lengre, det kan fort gå flere uker / måneder mellom hver gang, og grunnen til det er at dagene mine går kun til det samme. Jeg fikk nylig ett spørsmål fra en fyr for noen dager siden om hva jeg pleide å gjøre for å ha det gøy? Jeg svarte helt ærlig at jeg er ganske “kjedelig”, dagene går for det meste til jobb, trening og barn på repeat, men så er det sånn jeg liker det også, trygt og stabilt.

Grunnen til at jeg egentlig blogget så mye tidligere var for at jeg hadde så mye på hjertet. Jeg hater å lese de type innlegg som handler om hva man har gjort i løpet av dagen, hva man har spist eller hvilke klær man har gått med. Helt ærlig så er jeg ikke så gira på overfladiske innlegg heller, jeg liker å lese ting som er ekte, ting som gir mening, ting man får en “aha” opplevelse av eller situasjoner man kanskje kan kjenne seg igjen i, om dere skjønner? Ulempen er bare at dette er ting som er veldig personlig, og det kommer helt an på hver enkelt person hvordan man tolker det. Også finnes det jo også de som vil bruke din ærlighet men svakhet mot deg. Jeg lurer alltid på hvordan slike mennesker har det med seg selv. Jeg er langt ifra feilfri, og har dermed nok med å passe på meg selv, fremfor å legge meg opp i andres ting og feil.

Etter to nattevakter med kun to netter fri før det er på’an igjen med fem nye så burde jeg egentlig ha lagt meg nå. Jeg har byttet ut søvnen mot å være sammen med sønnen min etter skoletid, frem til leggetid siden vi har 50 – 50 og jeg vil utnytte den tiden jeg har fullt ut. Etter kveldens trening snek trettheten seg over, men det er jo som oftest treningen som gir oss energi også, iallefall meg. Så jeg følte plutselig for å dele noe med dere, eller iallefall bare tømme mitt eget hodet før jeg legger meg.

Det er nå tre år siden jeg mistet den kjære lillebroren min, den dagen jeg aldri kommer til å glemme. Hver minste detalj sitter som støpt i hodet mitt, helt fra vi stod sammen på kjøkkenet den fredagen og pratet i vei om helgen som stod i vente, før jeg skulle på jobb. Jeg var uten bil på denne tiden, og det kom ikke på tale at han gadd å kjøre meg på jobb. Jeg vet også at når han først sier nei, så kan jeg bare glemme å overtale han, noe som fort ender opp i litt surmuling, som allerede var glemt da han selv trengte noe, for jeg likte å være der.

Vi hadde hatt et ganske vanskelig år fordi året før fortalte han meg at han hadde slitt med selvmordstanker akkurat som pappa og til tider ikke orket å leve. Han hadde det vanskelig og jeg visste det. Jeg visste alt. Ting som hadde skjedd tidligere, oppførselen hans, alt ga plutselig mening. Etter alle de årene han hadde holdt tanker og følelser for seg selv, åpnet han seg plutselig for meg som en åpen bok. Vi hadde en enorm tillit til hverandre, men akkurat dette måtte jeg fortelle til mamma og besta like etter. Fra jeg slapp han av på en fest i slutten av øyesletta, til jeg kjørte hjem for å fortelle dette, så gråt jeg som aldri før. Jeg klarte ikke å slutte å tenke på hvordan det ville vært å mistet han, for magefølelsen min sa at det var det som kom til å skje, og akkurat det klarte jeg ikke å forberede meg på.

De neste månedene ble vanskelige, med sykehus besøk etter at han både prøvde å ta livet sitt i garasjen hjemme der pappa tok sitt, til han en annen gang hoppet ut av en bil på øyesletta i fart. Begge disse forsøkene ble gjort i fylla, noe jeg helt ærlig tror han aldri hadde prøvd på edru, for da hadde han kontroll, da klarte han å holde seg sterk.

Meldingen han sendte til beste kompisen sin <3

I løpet av det neste året ble vi i familien på en måte barnevakten hans hver eneste helg han drakk, vi passet på hver minste ting. Mamma drakk aldri alkohol selv på dette tidspunktet, og var til tider hjemme fra jobb for å passe på han. Han gikk også med på å oppsøke hjelp for å få det bedre. Vi stod sammen som en familie og kjempet for livet for å beholde hans, helt frem til dette natten for tre år siden, akkurat nå.

Han var ute sammen med vennene sine denne kvelden, både med min daværende kjæreste og min onkel. Jeg husker jeg var veldig trøtt etter jobb og skulle på jobb dagen etter også. Vanligvis er jeg den som alltid stiller som sjåfør, og dersom jeg legger meg så har jeg alltid lyd på i tilfelle noen ringer meg og trenger å bli kjørt hjem eller noe, men ikke denne kvelden. Den daværende kjæresten min kom tidlig hjem denne kvelden, mobilen min var av og vi sovnet begge fort.

Jeg våkner etterhvert av hans mobil som ringer og vrir meg litt før jeg strekker meg utfor sengekanten for å ta av lyden hans. “Sylvia”, hjertet mitt stopper. Jeg visste hun var på nattevakt denne natten, jeg visste at Per Inge drakk denne kvelden og jeg visste at hun ringer ikke til typen min midt på natta. Jeg ble helt skjelven i kroppen, og håpet ett par sekund at det bare skulle gi seg, og jeg skulle sovne videre, men mobilen ringte igjen, og jeg visste jeg var nøtt til å ta denne telefonen. Faen. “Hallo?”, “Hei”, Hun gråter, og allerede i det hei’et så visste jeg hva som hadde skjedd. “Det er Per Inge, han er død”. Dette minner meg om den samme beskjeden hun ga meg 16 år tidligere da pappa tok livet sitt. “Han har krasjet i treè like utenfor. Vi gråt og familien skulle møtes sammen på utsikten med et kriseteam. Utsikten der Per Inge alltid kjørte opp etter at han hadde vasket bilen sin for å ta bilder av den. Jeg husker fremdeles jeg måtte kjøre 30 km/t opp der etter at han hadde vasket den, for at den skulle tørke å ikke bli skitten på vei opp. Men hvilket treè? Jeg var bare nøtt til å se dette med egne øyne. Jeg og kjæresten setter oss i bilen, kjører ut gata der det første treèt er på hjørnet, ikke det og ikke det neste heller. Hm, er det ut øyesletta? Jeg kjører motsatt vei fra utsikten, men kommer ikke langt før jeg ser blålys. Brannbiler, sykebil, politi. Biler, mange biler. Bilen hans, nei faen. Jeg kjører forbi som i en sakte film, som om alt går på slow motion, han er virkelig død.

Vi kommer opp til utsikten sammen, venner, familie og dette kriseteamet hvor vi blir en liten stund før vi drar til mamma. Jeg er i sjokk, vi er alle sjokk. Hva? Jeg skjønner ingenting. Dette er nøtt til å være en drøm? Og selv om dette nå er tre år siden så føles det likevel som nettopp det. En drøm, et helt forferdelig mareritt.

Hvordan jeg egentlig fikk tiden til å gå videre i disse tåkete dagene skjønner jeg ikke helt, men jeg ble møtt med en helt enorm medfølelse av mennesker jeg ikke en gang kjente, mennesker jeg hadde gått på skole med men ikke snakket med på flere år, mennesker som kjente broren min, og alt mulig. Både kjente og ukjente, og det var nettopp dere som fikk meg videre <3

Per Inge hadde denne kvelden kommet hjem og hatt besøk av mammas tidligere stefar. De hadde pratet og ledd sammen, og Per Inge hadde fortalt han om morgendagens planer. Han hadde nettopp laget seg mat, noe han alltid gjorde da han kom hjem fra fylla. Men denne kvelden fikk han kun tatt ett par biter før han plutselig tok en avgjørelse som viste seg å endre alt. Han har etterlatt seg ett så uendelig stort tomrom etter seg, et savn som alltid vil være vondt.

Nå er det natta her, og når jeg våkner så har jeg en fin dag i vente, med fine mennesker og koselige planer til tross for alt <3

Åpenhet rundt selvmord.

10 september ~ verdens dagen for selvmordsforebygging. 

“Tør ikke la det vises, sannheten er tung. Jeg skulle være problemfri, lykkelig og ung”. Dette med selvmord var både vanskelig og vondt for meg og prate om i og med at jeg opplevde å miste et nært familiemedlem grunnet selvmord allerede som seksåring, da jeg mistet min livs største helt som var pappaen min. Det tok meg noen år før jeg helt skjønte hva dette innebar og hva det egentlig var som hadde skjedd.

Til tross for at vi er veldig ærlige og åpne i familien min der man alltid kan snakke om alt, blir hørt, forstått og får svar på det vi lurer på – oss i mellom, så var det likevel vanskelig på den tiden å prate om dette blant andre. Gjennom mine år både på barneskolen og ungdomsskolen så ble jeg oppfordret til å prate med noen, både helsesøster og psykolog. Dette hjalp meg i bunn og grunn aldri fordi jeg ikke klarte det. Jeg fikk ikke ut et eneste ord selv, og i det jeg ble spurt om noe personlig angående pappa så brøt jeg ut i gråt. Kanskje var det fordi jeg på den tiden ikke helt ville innse det og heller fortrengte det en god del år? Jeg vet ikke helt faktisk. 

Årene mine på ungdomsskolen var nok de verste, og når jeg tenker tilbake er det sykt hvor godt jeg egentlig klarte å skjule det, i forhold til hvor ille jeg faktisk hadde det innvendig. Jeg var på den tiden helt ødelagt og brydde meg om svært lide. Jeg kjempet en hard kamp mot meg selv for å godta alt som hadde skjedd i livet mitt, og i det heletatt for å godta meg selv som den personen jeg var og slik jeg så ut. Jeg tilbrakte mye tid på rommet mitt nede i kjelleren med igjendekkende vinduer og avslåtte lys, det var ikke alltid bare nettene jeg gråt meg i søvn, men også dagene som jeg gråt meg igjennom. Selv har jeg aldri vært der at jeg har ville tatt mitt eget liv, iallefall ikke når alt kommer til alt, for jeg er heldigvis alt for “feig” til det. Livredd fysisk smerte og alt for glad i dette livet, til og med da på den vanskelige tiden. Jeg er heller mer der at jeg vil bort fra virkeligheten litt, noe jeg bruker litt alene tid på med triste sanger på øret der jeg bare kjenner på det vonde til det går over. 

Veldig spesielt og tenke tilbake på denne tiden, som nå føles så fjernt.  for “Plutselig var det ikke så skummelt på dypet lenger, fordi jeg har folk i livet mitt som tar redningen på strak arm” Jeg er så uendelig takknemlig og ikke minst heldig som har en stor og god familieflokk, en bonus “familie” i alle de gode venninne av mamma og ikke minst mine egne venner. Dette med tapet av pappa og Per Inge er ikke lengre så vanskelig å snakke høyt om, men det er fremdeles vondt. Likevel kan jeg prate non stop som om dette her helt normalt, fordi jeg har blitt så vant til det. Hvor sykt er ikke egentlig det? Jeg blir på en måte litt glad når jeg prater om dette sammen med andre, og de kommenterer “wow, hvordan klarer du å være så sterk?”, fordi da vet jeg at jeg har overvunnet det vonde i meg. Jeg kan fremdeles ha det vondt, men samtidig har jeg det bra også. Jeg har mine dårlige dager, men også gode – og DET dere, det er verd å leve videre for, fremfor å la livet gå i grus av sorg, for man må ikke miste seg selv i alt det vonde, uansett hvor urettferdig og kjipt livet kan bli og være.

Jeg vant denne kampen mot meg selv og livet, men dessverre gjorde ikke broren min som jeg kjempet sammen med. Nå begynner jeg faktisk og gråte, men det er godt å få det ut også – av og til. Dette er nå snart tre år siden, men fremdeles helt jævelig å måtte leve med.

Drømmene vinker og vi forsvinner hver vår vei. Jeg valgte livet, mens du dro din vei. Verdens beste lillebror <3

Som Mac Miller sa “Sometimes I see the world for how fucked up it really is. I tell myself  I’ll be the one to make a change in it”, kan vi alle starte å leve etter den setningen der bare? Hvorfor hate på andre når man heller kan gi kjærlighet? Vi må ikke drepe fremtiden for noe i fortiden –  vi kan alltid bli en bedre versjon av oss selv. Vi mennesker er så raske til å dømme andres feil, uten å tenke på at feil er noe vi alle gjør iblant. Aldri la noen dårlige dager hindre deg i å oppleve noe bra, når du har hele livet foran deg. LEV DET, og nyt når du kan <3

Min første og største helt.

Så var denne årlige dagen her igjen da, 29 august – den dagen pappaen min tok livet sitt for 19 år siden. Det er litt sykt faktisk, men med tiden har jeg gått ifra å ikke skjønne hvordan jeg skulle klare meg uten han, til å ikke vite hvordan det ville vært å hatt han. Jeg brukte så uendelig mange år på å plage meg selv med hans død at jeg ble på et tidspunkt helt ødelagt av det og skjønte til slutt at jeg måtte komme meg videre. 

Den sommeren i 1999 hadde jeg og broren min flyttet ut fra pappa sammen med mamma, i tillegg begynte jeg på skolen som førsteklassing. Dette var en stor forandring i livet mitt, der han etter noen få dager etter skolestart tok livet sitt. Det tok meg mange år før jeg skjønte hva som egentlig hadde skjedd, til tross for at jeg ble fortalt det. Jeg husker så godt hvordan spørsmålene fra de andre om “hvorfor jeg ikke hadde en pappa?”, “hvorfor han døde?” og alt sånn gikk inn på meg. Det var så sårt, noe som få barn i den alderen forstår (heldigvis). Det var alltid et savn der, ett enormt tomrom som jeg prøvde å fylle ut så godt jeg kunne. Bestemor fortalte her om dagen fra da jeg var liten å hadde bygd meg en trehytte, hvordan jeg skravlet i vei, men da hun spurte hvem jeg pratet med så var det “pappa vell”. Jeg hadde han med meg over alt, i hjertet mitt.

Det var vell i fjerde klasse at jeg begynte å forstå mer av hans død. Fant frem brevene han skrev, hva som skjedde, hvordan det skjedde, men aldri hvorfor. Jeg følte på en enorm skyldfølelse hver eneste dag, om hva jeg kunne gjort annerledes og hvordan jeg kunne ha reddet han. Slike ting et barn ikke skal tenke på i det heletatt. Jeg har ett par “episoder” som gikk på repeat i hodet mitt fra ett par dager jeg var med han like før. Den ene er meg og broren min som er med han på kjøretur, jeg tror kun vi har kjørt i 10 minutter før broren min sovner, og pappa sier at vi like greit kan dra hjem igjen. Den andre er når jeg er på besøk hos han, men blir sittende å kjede meg så enormt mye at jeg etter hvert vil til mamma, fremfor å overnatte hos han som jeg egentlig skulle. Jeg tror jeg brukte 10 år på å være sur på meg selv for at jeg valgte å dra hjem den dagen, fremfor å tilbringe tiden sammen med han. Nå i ettertid skjønner jeg jo at han på det tidspunktet var veldig deprimert og at det ikke var så rart at han ikke gjorde annet enn å sitte i en stol i sin egen verden som om jeg ikke var tilstede. Jeg følte også mye på den følelsen av at han valgte meg bort, og at jeg ikke var verdt noe for han, men da skjønner jeg jo også hvor vondt han faktisk må ha hatt det, når man klarer å glemme alt som betyr noe, eller i alle fall skal. Han var den første som knuste hjerte mitt, men han er tilgitt <3

Det tok meg 10 skoleår før jeg endelig klarte og godta dette, og uendelig med følelser av savn, sinne, redsel, tristhet og aller verst; tomhet. Jeg skulle inderlig hatt han i livet mitt og jeg hadde virkelig trengt det, men livet er visst ikke for alle. “Kanskje det er noe vakkert over et liv som ikke ble levd helt ferdig. Kanskje de lagde plass til at vi andre skulle leve mer”, så jeg lever for tre – Pappa, broren min og ikke minst meg selv. Jeg skulle virkelig ønske de klarte å elske livet, slik jeg gjør. Kjempe seg gjennom det vonde og nyte det godt. For alt i alt er livet ganske fantastisk, og jeg føler meg veldig heldig som har mitt, det tok meg bare hele barndommen for å innse nettopp det.

Denne dagen slår jeg alltid litt “av” hvert eneste år og bruker tiden i mitt eget selskap. Det er faktisk ganske digg å høre på “trist” musikk og bare kjenne på følelsene som er der. Jeg er ferdig med natt 2/3, før jeg har en natt fri og går på tre nye, så denne dagen skal bare soves bort, noe som passer meg ypperlig idag <3

Kvalitetstid.

God fredags morgen og skikkelig god helg til dere!

Jeg og E satte litt å tenkte på hva vi skulle finne på igår når været var så fint, siden vi ville finne på noe litt annet enn å dra på stranden hver dag. Vi endte opp med å ta med oss besta, hans oldemor på tur til Kristiansand. Bilturen bort og hjem igjen gikk raskt unna i godt selskap, og vi storkoste oss sammen med “ålla”, Vi tok først turen innom Egon for litt mat, før vi gikk rundt i butikkene.

Selv er jeg faktisk ikke noe “shoppe menneske”, og bruker ikke noe særlig tid. Skal jeg ha noe, så vet jeg hva. Mens EA derimot, når han er i sitt ess, da koser han seg! Det er så gøy når han selv er med å finne klærne, hvordan han finner ut hva som passer sammen og hva han vil ha. Det hele endte med en ny garderobe til han, med friske sommerklær og noe høst nytt. Da er han fornøyd gitt! Vi avsluttet det hele med en tur innom lekebutikken og en is på vei hjem. I dèt vi kom inn døren her hjemme hadde han oppvisning for meg i alle klærne før han ville vi skulle ut å ta noen bilder, so we did!

Den fineste jeg vet <3

Nå tar vi turen til stranda sammen med familien, håper dere får en minst like fin dag 🙂

I det siste…

❤️ FAMILIE ❤️

Bildet ovenfor er fra begravelsen til pappaen min da vi tok et siste farvel for snart 19 år siden. Jeg husker dette øyeblikket fra bildet som om det var i går. Jeg satt gjennom hele kirka uten å felle en eneste tåre, men i dèt vi kom ut og kisten skulle senkes ned, samtidig som det ble kastet jord over, da falt jeg sammen. Sist uke tok vi et siste farvel med bestefaren min som gikk bort fra oss. Det verste jeg vet er å se når mennesker rundt meg ikke har det bra, og jeg synes så forferdelig synd på bestemoren min som har mistet mannen hun har vært gift med i hele 49 år. Altså, shit det er lenge og virkelig godt gjort. Verdens sterkeste dame, uten tvil familiens klippe i alle år. Jeg er så heldig som har vokst opp med så flotte besteforeldre.

Fineste gutten jeg vet om <3

Jeg gikk av nattevakt sist torsdag som var dagen etter at bestefaren min ble begravet. Meg og søskenbarnet mitt fant da ut at vi skulle ha sleepover hos bestemor sammen med barnet hennes. Det er rundt ti år siden sist jeg sov der, som liten sov jeg der jo minst en gang i uka. Jeg stortrivdes hos bestemor, noe jeg fremdeles gjør. Vi startet med å handle litt og kjøpte med oss en film vi kunne se, men i dèt vi kommer til bestemor sier hun at hun hadde tenkt til å gi oss penger, passe på barnet til søskenbarnet mitt og sende oss på rocken. Valget var lett, ingenting fristet mer enn en skikkelig kosekveld med bestemoren våres. Som vi koste oss, burde så absolutt skje oftere, selv i en alder av 25! Hehe. Jeg er så sykt familiekjær av meg og får aldri nok tid sammen med dem.

Resten av fri helgen ble like fin med babyshower, kvalitetstid med søskenbarnet mitt, gjensynsglede med bestis som er hjemme fra oslo og ikke minst en spontantur til rudskogen på lørdagen! Retnings sans har jeg aldri hatt, men å bruke 10(!) timer til rudskogen var litt i overkant. Vi kom i alle fall frem til slutt. Det er noe magisk med den stemninga i rudskogen. Alle er så hyggelige, glade og imøtekommende, og jeg fikk med meg katastrofe, mads hansen og tix så da er frøkna fornøyd! Det ble en tidlig kveld, like greit med tanke på at vi fikk kommet oss raskt hjem igjen dagen etter.

Nå er en ny uke i gang, håper dere får en fin en 🙂

Takknemlig.

For rett over ett par måneder siden ble en av mine bestevenninner mamma for første gang, til en nydelig og helt perfekt gutt. Denne gutten ble døpt for snart ett par uker siden, og heldige meg har fått æren av å være hans fadder. Jeg er så utrolig takknemlig for tilliten og gleder meg til å se denne gutten vokse opp. Til tross for at de bor i Vennesla så kommer jeg ofte til å stikke innom for å besøke de. Dere vet den følelsen av at man kommer hjem? Den får jeg på besøk hos de. Jeg er så stolt over venninna mi som har fått denne herlige gutten til verden, og mammarollen kunne hun ikke passet bedre.

Gjett om vi skal finne på masse gøy i tiden som kommer. Nydelige lille Jakob.