Takknemlig.

For rett over ett par måneder siden ble en av mine bestevenninner mamma for første gang, til en nydelig og helt perfekt gutt. Denne gutten ble døpt for snart ett par uker siden, og heldige meg har fått æren av å være hans fadder. Jeg er så utrolig takknemlig for tilliten og gleder meg til å se denne gutten vokse opp. Til tross for at de bor i Vennesla så kommer jeg ofte til å stikke innom for å besøke de. Dere vet den følelsen av at man kommer hjem? Den får jeg på besøk hos de. Jeg er så stolt over venninna mi som har fått denne herlige gutten til verden, og mammarollen kunne hun ikke passet bedre.

Gjett om vi skal finne på masse gøy i tiden som kommer. Nydelige lille Jakob.

Energiboost.

Hola, dere kan tro det er ei fornøyd frøken som skriver til dere nå, jeg har nemlig sprunget fra meg 1,7 mil på mølla. Noe så deilig! Jeg pleide jo å ha en mil daglig før, men den rutinen skled jeg helt ut ifra da jeg ble singel i fjord. Sommeren meldte sin ankomst og med fint vær, flotte mennesker og gøye ting som skjer ble det en del alkohol i helgene, noe som fortsatte ut over høsten og mot vinteren igjen. Jaja, det er jo viktig å leve litt også ;p

Jeg merker veldig godt at jeg ikke er 18 lengre, og blir så utrolig utslitt etter en kveld ute, enten det er en liten eller stor mengde alkohol som blir inntatt. Til “vanlig”, iallefall før i tiden så var jeg som oftest kun ute en gang i mnd maks, det er egentlig slik jeg liker det best, så da vi startet dette året har jeg gått tilbake til det, sett bort ifra påska da, der jeg satt som tidenes festbrems på dag nr 2.

Jeg gikk av nattevakt mandags morgen og har faktisk fri helt til torsdag! Jeg har kun tre jobbvakter denne uken og det utnyttes max! Jeg røk på en spontan tur ut på lørdagen, og har sovet hele 36 timer på to døgn. Det vil si at jeg har lagt meg samtidig som E på kveldene og sovet frem til vi skal opp å gjøre han klar til skolen, der jeg videre har sovet mens han har vært på skolen. Jeg har egentlig over en lengre periode vært utrolig sliten, helt siden jeg gikk gravid har jeg slitt en del med blant annet lavt blodtrykk, blodprosent, lite jern. I perioder får jeg blodtrykksfall der alt bare surrer rundt og blir helt svart, utrolig slitsomt og siden jeg har vært tom for jerntablettene mine og vitaminene er det vell på tide å få meg ett skikkelig påfyll der.

Etter at E var ferdig på skolen på mandag tok vi en tur til Lyngdal sammen med Lil’sis for å kjøpe rulleskøyter. Jeg har jo ikke gått på dette siden jeg var liten, så det var stas for både liten og stor, som E sa “Jeg fikk ikke sovet inatt for jeg gledet meg så”, slike ting varmer mammahjertet mitt maks <3 For en takknemlig liten skjønning jeg har.

Jeg og E har kost oss så mye ute sammen med lil’sis idag. Kvalitetstid med disse gullene er virkelig det beste. Heldige meg!

Mitt første møte med en healer.

Jeg var seks år gammel da jeg mistet pappaen min (i 1999), men likevel har jeg alltid følt at han var der med meg. En standard replikk man alltid får høre når noen dør er at “de alltid er med deg”, og akkurat det tror jeg helt og fullt på. Det var vell rundt fem år etterpå at jeg mistet pappa at jeg kunne kjenne hans “energi” rundt meg, som om han var der med meg i samme rom, like ved siden av meg. En følelse som egentlig er veldig vanskelig å beskrive. 

I den alderen jeg da var i ble jeg veldig redd av dette, og det at jeg hadde rom i “den mørke kjelleren” gjorde det ikke noe bedre når det kom til akkurat dette. Det var en periode der visst jeg ikke sovnet før midnatt, så var han til stede der frem til kl 03, og det var faktisk sykt ekkelt. Det skjedde også ett par småting som satt meg litt ut, og hele greia endte egentlig med at jeg skvatt noen tårer og ba han om å forlate meg fordi jeg ble så redd, og vet dere? Det sluttet der.

For 2,5 år siden (i 2015) døde også broren min, en tid som var helt forferdelig noe det enda er. Jeg husker hvor tom jeg ble og hvor meningsløst alt var. Etter at ting roet seg litt ned og alt med begravelse og slike ting var ferdig, fikk jeg sakte men sikkert en følelse om at han også var “her”. Jeg har en greie med at jeg prater veldig mye til meg selv, men nå prater jeg også til han, også ler jeg litt, eller gråter litt. hehe! Men det er nå spesielt det siste året at jeg føler jeg får en skikkelig kommunikasjon, og på en måte en følelse av hans “nærhet / tilstedeværelse”. 

For noen uker siden ble jeg liggende våken litt i sengen og tenke på alt mulig mens “fuck that shit” listen min på spotify stod spillende på. Dette høres kanskje rart ut men av og til synes jeg det er skikkelig godt å høre på triste sanger og bare la meg være litt trist og lei meg der og da, og bare kjenne på disse følelsene. Plutselig var det som om broren min kom inn døren, og var der med meg. Det var en blanding av en ubehagelig med god følelse som gjorde meg helt rar i kroppen, som om han bokstavelig talt hadde stått opp fra de døde. Jeg ble først liggende helt stum, før jeg bare plutselig begynte å gråte. Gud jeg skulle ønske jeg klarte å beskrive denne følelsen, noe så rart, men ekte. Jeg prøvde lenge å få ut noen ord uten å slippe til, til slutt sa jeg “Per Inge, visst du virkelig er her så gi meg ett tegn, vær så snill”. Videre ble jeg liggende å  stirre ut i det blå før jeg la meg over på siden for å sove, og DA kjente jeg plutselig noen som pirket meg bak på skuldra. Jeg skvatt til i sjokk der å måtte ha noen minutter på å samle meg igjen, men det der var ingen innbilning.

Jeg har alltid hatt så lyst til å finne en person som kan komme i kontakt med de døde, for jeg tror så sterkt på dette,jeg har bare aldri visst helt hvor jeg skal finne en sånn person så jeg begynte å dra frem fbi skillsene mine litt og søkte meg litt rundt og til slutt fant jeg ett sted i Stavanger, der var jeg den 28 mars. Jeg ble møtt av en hyggelig dame, og noe av det første hun tipset meg om var å ta opptak av denne samtalen. Jeg tenkte først at det ikke var vits, men gjorde det likevel. Allerede i det timen var ferdig og jeg skulle fortelle dette til venninnen min hadde jeg glemt 70% av samtalen. Det var så mye som skjedde på de 45 minuttene at jeg var helt ferdig, eller bare veldig sliten som venninnen min sa.

Hun begynte med å fortelle at hun har en opplevelse av en ung mann, som er altfor ung med en morsom og tøff attitude, som hadde sine egne meninger der ingen skulle fortelle han hva han skulle gjøre. Videre legger hun til at det er en festlig type og det verste som kunne skje han var å gro fast. Hun blir litt stille før hun sier “jeg merker det er mye følelser mellom dere”, allerede da begynne jeg å gråte.

Hun forteller at han er veldig opptatt av at jeg skal ha det bra, og gripe de mulighetene livet gir, feile og lykkes og bli rolig med meg selv. Jeg må ut av komfortsonen min og prøve meg frem, og at han er der for meg – hele tiden. (Jeg har jo vært igjennom veldig mye på de årene etter at han døde, noe jeg har tatt han med i, så alt hun sa angående det ga så mening). Hun legger også til at han har det veldig bra nå men at han ikke har hatt det så bra, men at det var ingenting jeg eller mamma kunne gjøre  – at vi ikke må sitte med dårlig samvittighet. Han nevnte at “dette har vi snakket om”, og det hadde vi jo.

Han var en person som tenkte mye og var litt filosofisk. Han tenkte på de litt større tingene, før hun legger til “du og er litt sånn. Han har ikke vært borte så lenge og jeg har en følelse at du kjenner på deg at han er der. Føler moren at han er der? For han er der også. Han kan være flere steder samtidig og at han setter så pris på at vi fremdeles er der”

Videre nevner hun at vi har en sang som vi alltid hørte som var “våres” og at han var glad for at jeg fremdeles hørte på denne sangen, før hun legger til “dere er veldig glad i musikk dere, og dere bruker den til følelser og relaterer musikk til mennesker. Det er også noen klær, han er veldig glad for at jeg bruker klærne hans”. Videre fortelle hun “Også sier han unnskyld? Han sier ikke noe mer men du skjønner hva det går i, og at jeg forstår han tok livet sitt selv. Det var ikke meningen at det skulle være sånn. Han sier også unnskyld til mammaen, men det var på en måte nødvendig at det måtte bli sånn. Livet skal være verd og leve, men det var ikke alltid det for han”.

Hun legger til “Det er flere her, det er en dame også. Jeg har en følelse av en oldemor som nylig gikk bort. jeg opplever henne som veldig leken, og at hun var veldig kreativ. Er hun på din mors side? Artig dame. (Dette er da Oldemoren min som nylig gikk bort). Er moren din også ung? Jeg har en følelse av at damene i din familie får barn veldig tidlig, og at dere er veldig gode til å ta vare på hverandre og backe hverandre opp. Barn er noe helt spesielt for dere, livets gave. Det er veldig mye kjærlighet og du er veldig flink på å vise kjærlighet og ta vare på de rundt deg. Oldemoren din er veldig tydelig på at du er så vakker, og det er kjærligheten som lyser igjennom. Hun er ikke så opptatt av det ytre, men kjærligheten og godheten man har inni seg”

Så ler hun.. “Der kom Per Inge inn i bildet og sier “Ja det er jo det jeg sier, ikke vær så opptatt av det ytre”. Videre har oldemor og Per Inge en “dialog”.

“Jeg får en følelse at det er flere, du har mistet venner? En? For det kommer en å stikker innom. En litt sånn villbasse, som ikke var helt heldig med valg som ble gjort og at du er litt klokere så du må velge litt bedre, for det var ikke så lurt” Hun dro også frem samtalen jeg hadde med denne vennen, om broren min”, og jeg vet jo hvem det er snakk om, ååh. Jeg ble så glad!

Hun avslutter med å si;  “Du føler deg ikke trygg på deg selv. Det bor i deg, du må bare hente det, og du vet det fordi moren din sier det, vennene dine sier det, men så hører du ikke etter. Du er sterk og du er flink, du får til akkurat det du vil. Du har den styrken i deg. Du går å bærer på så mye som du ikke har bruk for, kast det”

Altså denne timen var gull verd, og anbefales virkelig dersom du har mistet noen som står deg nær <3

Jeg liker bare ting visst de er rosa.

Helt siden ungdomsskolen har jeg vært en person som liker å teste ut nye hårfarger, gjerne de med litt farge i. Jeg liker å ha noe som ikke alle har, og synes fort normalen blir litt.. kjedelig? Heldigvis har jeg endret fra det å farge håret på nico doen på ungdomsskolen, til å gjøre dette hos frisøren. Det nærmet seg vell to år siden sist jeg hadde en skikkelig farge i, så nå følte jeg at det var på tide med en forandring. Jeg får noen kick av og til at jeg vil bli “ny”, spesielt om noe i livet avsluttes og ting skal gå videre, da er det digg med en fresh start. 

Jeg hadde jo endelig fått håret mitt fra mørkt til lyst igjen og var fast bestemt på å holde det slik, lenge. Helst evig, men litt rosa skader vell ikke?

Jeg hadde jo håret mitt rosa i 2015 og trivdes egentlig veldig godt med det, til tross for at jeg kun hadde det i knapt ett par måneder da. Nå er jeg igjen rosa, og denne gangen tenker jeg og holde det en god stund. For min del føler jeg bare at det er “meg”, og tenker ikke noe over at håret mitt faktisk er rosa, men ikke alle er like, og hver sine meninger 🙂

Frisøren jeg har vært hos er Mariel på Cosmo Frisør i Flekkefjord, der har jeg også sydd på extentions siden håret mitt er helt skulderkort. Jeg er så fornøyd med håret slik det er nå, og storkoser meg i salongen hos Cosmo jentene. Det er så luksus! De jobber så bra sammen og hjelper hverandre gjerne, hele atmosfæren der er bare magisk. Jeg føler meg så godt dullet med da de står på hver sin side og føner håret mitt feks. Skikkelig god kundebehandling <3

Blanke ark.

Vell, dette er min blogg nr? Lover det blir det siste iallefall. Jeg har hatt X antall blogger siden jeg begynte på ungdomsskolen og vært litt frem og tilbake på hele blogg greia. I løpet av alle disse årene har jeg også til tider delt ting jeg ikke burde delt, og skrevet ting som jeg burde holdt for meg selv. Men man lever, feiler og forhåpentligvis lærer. Jeg er en veldig åpen og ærlig person, men litt filter må man da ha. Jeg har jo prøvd meg noen ganger med å slutte helt, men når jeg først har slettet bloggen og bestemt meg for å slutte så klør det plutselig i fingrene igjen.

Litt kort om meg selv så heter jeg Jeanette, er født i 1992 så jeg 25 år nå. Jeg kommer i fra en liten bygd med navn Kvinesdal på Sørlandet. Jeg er utdannet helsefagarbeider og jobber i hjemmesykepleien og på en omsorgsbolig. Jeg er mamma til en gutt som heter Egil Andrè som kom til verden en fin sommerdag i 2010, allerede til sommeren blir denne “lille” skatten hele 8 år(!) Sammen har vi 3 katter som er “barna våres”.

Fremover på denne bloggen vil det meste handle om bilen min, som er så Harry at den har fått seg sitt eget navn; Bimmeline. En bmw E61, disse fem seriene som jeg egentlig ikke liker fordi de er så lange, og stygge bak. Vell, min skal etterhvert bli en av de veldig få som er ok. Gud som jeg gleder meg til å få den bilen ferdig, igjen! Ellers blir det nok noen personlige innlegg her og der, litt mat og oppskrifter, familie livet og andre ting som faller meg inn i hverdagen. Vi får se da 🙂