“Dette livet er ikke for alle”

Vi vet alle at livet ikke varer evig og vi vet aldri hva morgendagen vil bringe, men som liten hadde jeg en litt annen teori, enn hva som skjer i det virkelige liv. Jeg trodde døden var noe som skjedde når man ble gammel, etter at man hadde levd et helt liv til det fulle og siste. Jeg rakk ikke å bli eldre en seks år før jeg fikk oppleve at dette ikke stemte, da jeg plutselig mistet pappaen min. Jeg kom over en artikkel igår med overskriften “Det er et helvete å miste en forelder, så ikke si at jeg må “komme meg over det”, dette vil jeg påstå å si at gjelder uansett hvem man mister, forelder, søsken, familie i seg selv eller venner. I den artikkel om hun som mistet pappaen sin av kreft sier hun “Noen sier at sorg er en «prosess». Jeg er ikke enig. Dette ordet innebærer at at sorgen har et sluttpunkt, men det stemmer rett og slett ikke. Man sier ikke bare plutselig, «Yes! I dag har jeg sluttet å savne min pappa” og det er så sant!

Jeg har mistet mange, og av mine to nærmeste var det pappaen min da jeg var seks år gammel, og broren min når jeg var 23 år gammel. Det verste man kan få fortalt fra andre er “du kommer over det”, eller “tiden leger alle sår”. Jeg opplevde dette tidlig i livet og ble veldig fort en “voksen” person som raskt fikk andre perspektiver på livet. Det å gå igjennom en sorg etter å ha mistet noen som betyr så mye for deg er virkelig noe av det verste livet har å komme med, og det finnes dessverre ingen sluttfrist på når det “går over”, fordi det gjør det aldri. Det er og forblir en sorg du bærer med deg videre i livet, et tomrom som alltid vil finnes der, med en smerte som alltid vil være vond.

Både pappa og lillebroren min døde av selvmord, men jeg ser på deres valg som to helt forskjellige, og har en helt annerledes og dypere sorg til broren min, en jeg har for pappa. Til pappa har jeg alltid båret en bittersorg til, uansett hvor rart det kan høres ut. Jeg har selv opplevd mye, og jeg har selv – heldigvis for mange år siden, kjent på den følelsen at jeg ikke vil leve mer, og videre hatt det utrolig vondt med meg selv. Årene på ungdomsskolen er helt ærlig de verste årene i mitt liv, men det er også de årene jeg aldri har fortalt en eneste sjel om hva jeg gikk igjennom, hvilke følelser jeg hadde og hvilken smerte jeg følte – Det var et rent helvete som jeg er så glad for er over. Det er noe jeg aldri kommer til å prate om, og det spiller ingen rolle lenger fordi jeg overvant det hele og ble en så sabla bra person som jeg er den dag i dag! Det jeg vil frem til er, at jeg skjønner at han har hatt det veldig vondt med seg selv og at livets slutt kan virke som eneste utvei, men når man har to barn, så skjønner jeg ikke hvordan det vonde kan overvinne alt det gode. Hvordan man kan ønske å reise fra to små barn som virkelig hadde trengt pappaen sin. Hvorfor vi ikke var nok.

Etter at jeg mistet pappa har jeg alltid levd med en frykt for at noen andre nært meg skulle velge å ta livet sitt, og jeg har alltid kjent på en vond følelse at det blir å skje. Etter at lillebroren min begynte i første klasse fikk jeg et stort behov for å passe på han, at han stod opp på morgenen, gjorde klart skolemat, passet på at han kom seg trygt frem og slik varte det til jeg gikk over på ungdomsskolen. Han har alltid vært en svært sårbar gutt, om han var nedfor kunne man se det på hele han. Det er så hjerteskjærende å se når de du er glad i har det vondt, og det var noe han ofte hadde. Etterhvert som han ble eldre å begynte på vgs så begynte han å tilbringe mer tid utenfor dørene her hjemme og var ofte sammen med venner. Det var som en ny gutt, og man kunne som oftest se et skikkelig gledes smil på den gutten.

Likevel hadde jeg alltid denne frykten i bakhodet, den frykten som jeg hadde båret på siden jeg var liten. Den frykten som slo meg midt i ansiktet en sommerdag i august 2014. Det er en samtale jeg aldri kommer til å glemme, og det verste med det hele var at jeg var ikke overasket, det var som forventet. Det var bare så utrolig vondt å få høre det. Han kom ikke lengre enn “Du vet det pappa prøvde på”… før tårene mine fosset nedover kinnene der vi stod parkert på ei busslomme like utenfor leiligheten til en kompis av oss, der han skulle på fest. “Jeg har også prøvd på det”, fortsatte han. “Dette livet er ikke for alle, og det er ikke noe for meg”. Jeg hører fremdeles disse ordene på repeat i mitt eget hode, og de er fremdeles, så lenge etterpå – like hjerteskjærende, selv om jeg er utrolig takknemlig for at han var ærlig med meg og åpnet seg opp så mye og fortalte meg alt.

Jeg kjenner hvordan det knytter seg i hele halsen av å skrive dette innlegget. Klumpen i magen føles mye større ut enn det å gå høygravid, og den er der for livstid. Jeg visste på forhånd hva som kom til å skje, jeg visste at uansett hva jeg gjorde så ville det ikke endre noe, men jeg klarte ikke å la være for å kjempe, sammen med resten av familien.

En snap jeg sendte til mamma en av alle de gangene hun var urolig <3

Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg har alltid kjent på den følelsen at dette kom til å skje, jeg har alltid tenkt på hvordan jeg kommer til å reagere, hvordan jeg skal håndtere noe så jævlig. Hvordan jeg skal være forberedt, blir man egentlig forberedt på noe slikt? I et helt år kjempet vi, og på det året prøvde han flere forsøk tidligere uten å lykkes, helt frem til oktober 2015.

Denne sorgen går aldri over, men den varierer. Noen dager ser jeg tilbake på alt det gode å kan le litt for meg selv, mens noen dager gråter jeg mens jeg ser jeg tilbake på alt det vonde vi opplevde og det å ikke ha en så viktig person her med meg, med oss. Hans død minnet meg på så mange ting fra barndommen som jeg hadde fortrengt helt, og det ble som å gå igjennom alt på nytt. Jeg skulle så inderlig ønske jeg kunne fått en siste klem, et siste farvel, eller bare et brev å se tilbake på. Det finnes de dagene der man bare skulle ønske man kunne klikke på next, i håp om at neste dag blir bedre.

For et savn </3

4 kommentarer
    1. Du har helt rett. Sorg og savn går ikke over. Jeg har opplevd sorg, sønderrivende sorg når et menneske man er ufattelig glad i blir revet bort så meningsløst for tidlig.
      Jeg har 2 ganger fulgt barnekister med mitt høyt elskede barn til graven.
      Min beste venninne ble bare 34. Hun døde 3 måneder etter at hun hadde stått hvit brud strålende av lykke og med fremtiden foran seg
      En kollega spurte meg for mange år siden hvordan jeg kom over sorgen. Hun hadde netopp mistet datteren sin i en bilulykke. Jeg svarte at man kommer aldri over slik sorg, men man kommer gjennom det på et vis, selv om du alltid vil ha sorgen med deg.

      Noen sier at sorg er som en stein i hjertet. Den beveger seg, og plutselig stikker smerten til. Etter hvert som tiden går slipes steinen mer og mer ned, og det går lengre og lengre tid mellom hver gang en spiss kant gir smerte. Men det er like vondt når det skjer. Tilslutt er steinen slipt helt rund, til en perle som vil være i hjertet ditt for bestandig.
      Jeg synes det er en fin måte å tenke på sorgen som.

      Når det kommer til selvmordet til faren din, og det at han valgte å ta sitt eget liv selv om han hadde barn. At dere ikke skulke være god nok grunn til å holde ut, til å leve. Jeg forstår at det kan føre til en bitter-sorg. Selvmord er, sett utenfra, en egoistisk handling.
      En god venn av meg forsøkte å ta livet sitt. Et reelt forsøk. Han hadde, sett fra mitt synspunkt flaks som overlevde. Han mente selv en god stund at han var så håpløs at han mislyktes til og med med å ta sitt eget liv. Han hadde tre barn. De betød utrolig mye for han.
      Denne vennen og jeg er virkelig nære, og vi hadde mange lange samtaler i tiden etter selvmordsforsøket. Vi snakket om alt dom var vondt og vanskelig, og hvorfor han hadde gått til det skrittet å forsøke å ta livet sitt. Jeg spurte om ungene han var så glad i ikke var god nok grunn til å leve. Hvorfor ville han gjøre de så utrolig vondt, påføre de så utrolig mye smerte? Han visste jo hvor høyt de elsket han. De var 8, 7 og 4.
      Han var så langt nede psykisk at i hans hode ville de få det bedre uten han. Han var i egne øyne et null, hadde mistet mye som betød mye for han. Ekteskap, status, stilling og han mente helt klart at det ville vøre en belastning for ungene å ha en får som han.
      Han hadde ikke begått noen lovbrudd, gjort noe moralsk forkastelig. Han hadde bare mistet jobben på grunn av nedbemanning, og blitt skilt fordi han arbeidet for mye.
      Når mennesker går til det skritt å ta sitt eget liv har de en idé at alle er best tjent med at de blir borte. De gjør det av kjærlighet til sine nærmeste. Samme hvor merkelig det høres ut.
      Kanskje var det slik med faren din og?

      1. Off, så hjerteskjærende å høre historien din! Det er virkelig ikke måte på hva man må igjennom i dette livet, helt forferdelig. Så enig i slik du beskriver sorg, det var en fin måte å sette ord på det <3 Så utrolig sant.

        Ja, jeg skjønner absolutt hva du mener ut ifra beskrivelsen om vennen din, og kan til en viss grad se synspunktere deres. Utrolig glad for at vennen din overlevde dette <3 Så sterkt! <3

        En stor og god klem til deg!! <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg